Rusreformutvalget gjorde ikke jobben sin
FMR takker for invitasjonen til høring om «ei kraftfull styrking av innsatsen overfor personer med alvorleg rus og psykisk liding» og om «at ru.savhengige fortjener bedre behandling».
Vi oppfatter begge representantforslagene som betimelige reaksjoner på at Rusreformutvalget ikke gjorde den jobben som de ifølge mandatet skulle gjøre, nemlig å komme med forslag til et forbedret tilbud for de tungt rusavhengige. Vi minner om mandatet, som bl.a. hadde følgende formulering:
«Regjeringen vil gjennomføre en rusreform for å sikre et bedre tilbud til rusavhengige, der an.svaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.»
På denne bakgrunnen er vi enige i forslaget fra Kjerkol m.fl. om at en behandlingsreform for tungt rusavhengige bør legges fram for Stortinget innen 31. desember 2021. Behandlingen av dette bør sees i sammenheng med og behandles samtidig med be.handlingen av NOU 219:26 «Rusreform – fra straff til hjelp».
Samhandling mellom TSB (spesialisthelsetjenesten) og kommunene
Av øvrige forslag i Representantforslag 49 S, gjelder noen samhandlingen mellom TSB og kommunene. I utgangspunktet må oppfølging etter behandling være kommunenes ansvar. Men planlegging av ti.den etter behandling, eller etter soning, må gjøres i samarbeid mellom TSB (evt. Kriminalomsorgen) og kommunen. Til dette har vi allerede bl.a. ordningen med individuell plan. Men forutsetningen må være at alle som henvises til TSB i utgangspunktet skal ha en individuell plan, som videreutvikles under be.handlingsperioden, og hvor representanter for både TSB og kommunen skal delta i et kontinuerlig an.svarsgruppearbeid rundt hver enkelt pasient, med kontinuerlig revidering av planen.
Det burde være en selvfølge at utskrivninger fra behandling eller soning blir varslet til kommunen på forhånd. Men utskrivning og løslatelse skjer gjerne uplanlagt eller på kort varsel, og samarbei.det mellom behandlings- eller soningsenheten og kommunen må komme i gang fra første dag i behandling/soning. F.eks. boligplanlegging og tilpas.sing til skole/jobb og fritidssysler krever noe tid.
Ettervern i spesialisthelsetjenesten
Men noen former for ettervern kan gjøres i spesialisthelsetjenesten. F.eks. pasientstyrte senger, knyttet til alle behandlingsinstitusjoner i TSB, som kan benyttes av utskrevne pasienter når livet «der ute» truer med å gå på tverke. Siden rusavhengighet er en kronisk lidelse, bør enhver behandlingsinnsats sees på som midlertidig, og institusjonen må på et hvert tidspunkt være beredt til å ta tidligere pasien.ter inn igjen.
Noen pasienter i TSB og også innen PHV har så store vansker, at en tilbakeføring til kommunen kanskje ikke vil fungere, eller pasienten trenger å utvikle sin boevne før tilbakeføring kan skje. For å få til en tett nok oppfølging, kan kanskje små kollektivlignende boinstitusjoner være en mulighet, hvor relasjonene og tilknytningen til behandlingsin.stitusjonen fortsatt opprettholdes. Slike institusjo.ner forestiller vi oss kan driftes av behandlingsinstitusjonen, men finansieres av bokommunen, som i alle fall har ansvar for å skaffe alle en bolig. Vi mener også at slike institusjoner må drives etter medleverprinsippet.
Bosetting i kommunene
Det sier seg selv at utskrevne ruspasienter ikke bør bosettes sammen med personer i aktiv rus, da er veien til tilbakefall kort. Små boenheter med daglig oppfølging, tror vi er det mest realistiske.
Svært mange kommuner har i dag ruskonsulen.ter, som ruspasienter og pårørende kan henvende seg til. Men kapasiteten er gjerne for liten, og mye av kontakten foregår ved kontorbesøk. Kommunene må gjerne oppnevne ruskoordinatorer for hver klient, men oppsøkende behandlingsteam (ACT- og FACT-team) tror vi kan være et alternativ, hvor ikke alltid pasienten har ansvaret for å ta kontakt.
Vi kan godt slutte oss til ønsket om en kartlegging av bosteder og boligmodeller, men vet allerede at store hybelhus og hospitser, med lav oppfølging og en blanding av rusfrie og personer i aktiv rus ikke fungerer. Også for personer i aktiv rus vil mindre boenheter med oppfølging være å foretrekke, da store enheter ofte utvikler seg til rusmiljøer, en.ten utenfor eller inne i boligenheten.
LAR-pasienter
Vi er også svært opptatt av LAR-situasjonen. LAR-pasienter har like stort behov for behandling som pasienter i behandling med rusfrihet som mål. Dette gjelder selve avhengighetslidelsen, som psykiske lidelser og somatiske problemer. Samtidig vet vi det kan være en utfordring dersom mange LAR-pasienter skal behandles i et ellers rusfritt be.handlingsmiljø. Men på samme måte som alle regionale helseforetak har krav om å stille til rådighet en eller flere «LAR-frie» institusjoner, burde det kanskje også opprettes noen institusjoner for be.handling av LAR-pasienter.
Vi er ellers enige i at LAR-pasienter som ønsker å trappe ned eller bli LAR-frie, må få hjelp til dette. Det kan også best skje innenfor trygge rammer på en institusjon.
Langtidsvirkende naltrekson og buprenorfin
Videre vil vi henlede oppmerksomheten på de for.søkene som har vært gjort med langtidsvirkende naltrekson og buprenorfin. Disse medikamentene burde brukes i overdoseforebyggende hensikt både ved løslatelse fra fengsel og ved utskrivning fra medikamentfri behandling, da det er kjent at svært mange overdoser og -dødsfall oppstår i de første dagene/ukene etter endt soning/behandling.
Kroppslige plager
Rusavhengige har samme rett til somatisk behand.ling som alle andre, men ofte blir ikke den soma.tiske tilstanden satt i sammenheng med pasientens rusmiddelbruk ved kontakt med fastlegen, NAV eller somatisk spesialisthelsetjeneste. Løsningen på dette må være en oppgradering av kunnskap til rusproblematikk innen både somatikk og psykisk helsevern, pluss at disse innhenter og deler kompe.tanse med TSB.
Felles pasientjournal
Representantforslag 130 S (2019–2020) foreslår et varslingssystem mellom etater som i kortere eller lengre tid behandler eller følger opp personer med alvorlig rus eller psykiske lidelser. FMR er enig i at det burde være et felles elektronisk pasientjournal som kunne brukes av både spesialisthelsetjenesten og de kommunale helsetjenestene, med moduler for barnevern og kriminalomsorg. Her kunne den in.stans som i øyeblikket har ansvaret for pasienten/klienten se hvilke diagnoser som er satt og tiltak som er iverksatt andre steder i hjelpeapparatet.
Frivillig tvang
Lundteigen m.fl. foreslår også at bruk av tvang skal bli mer vanlig, bl.a. ved opprettelse av egnede kom.munale institusjoner. Vi tror at tvang etter Helse- og omsorgstjenestelovens §10-2 bør skje innenfor TSB, da henvisning til tvangsbehandling også må forutsette at det foreligger et kvalifisert behand.lingstilbud. Vi vil imidlertid også peke på samme lovs § 10-4. om s.k. «Frivillig tvang». Denne for.utsetter at folk som skal frivillig inn i institusjons.behandling i TSB må forplikte seg til å forbli i institusjonen i minst 3 uker. Dette mener vi bør bli et standardkrav ved henvisning til TSB. Dette fordi en stor del av drop out fra institusjon skjer i løpet av de første tre ukene, og mye av arbeidet med pasienten i TSB vil da være av mindre verdi.
Forskning viser at jo større del av en pasients behandlingsplan som blir gjennomført, jo bedre er prognosene for tiden etter behandling.
Behandling
Utskrivning og løslatelse skjer gjerne uplanlagt eller på kort varsel, og samarbeidet mellom behand.lings- eller soningsenheten og kommunen må komme i gang fra første dag i behandling/soning.