«Avkriminalisering» av narkotika?
Regjeringen har gått inn for å flytte ansvaret for narkotikapolitikken over fra justis til helse.
Imidlertid vil det i overskuelig framtid være bruk for et samarbeid mellom justissektoren og helsesektoren også om de tyngste stoffbrukerne. Dette fordi tunge stoffbrukere også begår annen kriminalitet enn å bruke stoff. Men i tillegg vil politiet også i framtiden ha en oppgave med å håndheve forbudet mot innehav og bruk av narkotika – som det er stor enighet om skal opprettholdes.
Hele avkriminaliseringstankegangen er inspirert av legaliseringsbevegelsen i USA, med en ny cannabisindustri i spissen, og kanskje også av enkelte stoffbrukeres egne ønsker om å slippe å måtte stikke seg unna når de skal røyke en joint. Utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå dersom vi gir etter for den slags ideologi. Bruken av cannabis der i landet er blant de høyeste i verden, og overdosedødeligheten ligger mange ganger høyere enn i Norge. Det er ikke slik vi vil ha det.
Actis-styret vil "avkriminalisere"
Styret i Actis går nå inn for å «avkriminalisere» narkotika. Den største misforståelsen ved et avkriminaliseringsvedtak eller et vedtak om å flytte ansvaret for narkotikapolitikken over fra justis til helse, er at alle de som bruker narkotika er behandlingstrengende. De fleste narkotikabrukere, ca. 90 prosent, er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. De behandlingstrengende narkotikaavhengige fikk allerede pasientrettigheter ved rusreformen i 2004. Men spesialisthelsetjenesten og kommunene har ikke maktet å gi disse et godt nok tilbud. Her er det mye å gå på. 10 prosent av dem som prøver cannabis vil utvikle avhengighet (WHO 2016). Men dersom de 90 prosent av narkotikabrukerne som ikke har noe behandlingsbehov fritt og uhemmet får anledning til å fortsette å bruke narkotika, vil en god del av dem utvikle avhengighet og må slutte seg til den køen av pasienter i helsevesenet som allerede er inne i eller venter på behandling. I mellomtiden er de rekreasjonelle brukerne den viktigste årsaken til at narkotikabruken sprer seg til stadig nye ungdommer. I en rapport fra 2015 oppgir 88 prosent av unge brukere at de ved siste gangs bruk av cannabis hadde fått stoffet fra kjente (57 %) eller kjøpt det av kjente (31%).(Kilde: Sandøy: SIRUS-rapport nr. 4/2015). Rekreasjonelle brukere av narkotika er derfor en viktig kilde til at nye grupper av unge og unge voksne blir eksponert for narkotikabruk. Mange av disse vil være sårbare p.g.a. psykiske problemer, sosiale bakgrunnsforhold eller genetisk disposisjon.
Forbudet må håndheves
Bruken av narkotika blant alle de rekreasjonelle brukerne skal først og fremst holdes nede ved at forbudet håndheves, og det er først og fremst politiets jobb. Vi har lyktes ganske godt med å holde forbruket nede blant de aller yngste, ja best i Europa. Vi må altså ha gjort noe riktig. At cannabisbruken blant de aller yngste har gått ned de siste årene er også gledelig, selv om bruken av cannabis blant ungdom i Oslo igjen ser ut til å øke, ifølge UNGDATA. Denne nye utviklingen kan ha sammenheng med impulsene fra legaliseringsbevegelsen i USA/Canada, men også med den diskusjonen som i det siste er oppstått om avkriminalisering av narkotika. Mange unge har allerede den oppfatning at bruk av narkotika er blitt eller skal bli lovlig.
Narkotikakonvensjonene og barnekonvensjonen
FNs Konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988 , inkludert plikten i artikkel 3: 2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk er et viktig utgangspunkt for norsk narkotikapolitikk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, vil Norge bryte en juridisk bindende internasjonal forpliktelse.
Dette gjelder også artikkel 33 i FNs barnekonvensjon (the Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involvering i produksjon og handel med illegale rusgifter. Denne uttrykkelige minimumsstandarden for beskyttelse av barn er ikke nevnt, hverken av helse- og omsorgskomiteen i Stortinget eller av Actis-styret, og har tilsynelatende ikke blitt tatt i betraktning. Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert CRC, men senere også vedtatt den som norsk lov. CRC Artikkel 33 refererer til FNs narkotikakonvensjoner for videre tiltak - det vil si ikke-akseptering av ikke-medisinsk (rekreasjons-) bruk av narkotika. Konvensjonen krever at innehav til personlig bruk kriminaliseres. Actis-styrets uttalelse ser ut til å gå i motsatt retning.
Forebygging og sosial norm
Kriminalisering er både et forsøk på forebygging og et uttrykk for en sosial norm, som fastslått av den aktuelle konvensjonen (i dette tilfellet FNs narkotikakonvensjon av 1988). Derfor er det ingen logikk som gir en mulighet til å "avkriminalisere" (ved å formulere det motsatte av forpliktelsen som er fastsatt i konvensjonen). Det er ingen juridisk omtale eller definisjon av begrepet "avkriminalisering" i noen konvensjon. I ordinær tale vil de fleste tolke det dithen at "avkriminalisering" (av alt) betyr nøyaktig det samme som legalisering. Ved å kreve avkriminalisering (eller legalisering) uttrykker de politiske myndighetene en vaklende forpliktelse overfor en etablert norm, nemlig at rekreasjonsbruk av narkotika ikke skal være akseptabelt. Slik det ser ut i dette tilfellet ønsker avkriminaliseringstilhengerne, inklusive Actis-styret at innehav og bruk av narkotika ikke lenger skal være uakseptabelt. De sier riktignok at det fortsatt skal være forbudt, men ikke straffbart. Det henger ikke på greip. Som nevnt ovenfor står slike signaler i motsetning til generell internasjonal lov og menneskerettighetslovgivningen.
Det er fint at det er blitt nedsatt et offentlig rusformutvalg, men det er ikke hensiktsmessig at «avkriminalisering» skal være en premiss for utvalgets arbeid.