Avkriminalisering av narkotika – ikke veien å gå

Til

Statsminister Erna Solberg
Helseminister Bent Høie
Justisminister Sylvi Listhaug

Kopi til:

Stortingets helse- og omsorgskomite
Stortingets justiskomite

Oslo 19. mars 2018

Avkriminalisering av narkotika – ikke veien å gå

Forbundet Mot Rusgift, samlet til årsmøte den 17. mars, har vurdert den narkotikapolitiske situasjonen i Norge etter at et flertall av medlemmene i Stortingets helse- og omsorgskomite før jul uttalte at de var enige i et fortsatt forbud mot bruk og besittelse av narkotika som et viktig normdannende tiltak, og ikke anser dette som et hinder for en tilnærming med mer vekt på skadereduksjon.  Men samtidig sies det at man vil «endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika, fra straff til hjelp, behandling og oppfølging».

FMR støtter komiteens standpunkt om fortsatt forbud mot innehav og bruk av narkotika. Samtidig ligger det i kortene en misforståelse, at stoffavhengige, etter flertallet i komiteens mening, blir straffet for sin avhengighet. Alle stoffavhengige fikk imidlertid pasientrettigheter allerede ved rusreformen i 2004. At man ikke gjennom spesialisthelsetjenesten og kommunen har greid å gi disse et godt nok og raskt nok behandlings- og oppfølgingstilbud, er en annen sak som vi gjerne diskuterer, og som også de politiske myndighetene bør diskutere enda mer, og gjøre mer med det.

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ønsker å overføre ansvaret for samfunnets oppfølging for bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk fra justissektoren til helsetjenesten».

Den største misforståelsen ved et avkriminaliseringsvedtak eller et vedtak om å flytte ansvaret for narkotikapolitikken over fra justis til helse, er at alle de som bruker narkotika er behandlingstrengende.  De fleste narkotikabrukere, ca. 90 prosent, er ikke avhengige, og trenger ingen oppfølging i helsevesenet. Men dersom de fritt og uhemmet får anledning til å fortsette å bruke narkotika, vil mange av dem utvikle avhengighet og må slutte seg til den køen av pasienter i helsevesenet som allerede er inne i eller venter på behandling. Hvilke tilbud skal de 90 prosent ikke-avhengige stoffbrukerne få i helsevesenet? Og hvis innsatsen skal økes, skal pengene tas fra justissektoren? Skal pengene tas fra kriminalomsorgen? Er ikke det arbeidet som gjøres der viktig? Skal pengene tas fra politiet? Har politiet mer penger enn de trenger i dag?

Noen forestiller seg tydeligvis at narkotika er politiets viktigste arbeidsoppgave, og at de fyller fengslene med narkotikaavhengige. Slik er ikke situasjonen. Ingen kommer i fengsel for kun bruk og besittelse av narkotika. Men mange innsatte har i tillegg til andre saker de er blitt dømt for, som vold, innbrudd, biltyveri etc. også et rusgiftproblem. Kriminalomsorgen trenger større ressurser, ikke mindre for å kunne hjelpe disse. Og politiet trenger, sammen med andre instanser, å forsterke sitt narkotikaforebyggende arbeid, både i skolen, på gata og ved de fysiske og postale grensene.

FMR vil henlede oppmerksomheten på FNs Konvensjon om illegal omsetning av narkotiske og psykotrofe stoffer av 1988 , inkludert plikten i artikkel 3: 2 til å kriminalisere besittelse av ulovlige stoffer til personlig bruk. Ved å signalisere og gjøre det motsatte av det som er ratifisert, bryter Norge en juridisk bindende internasjonal forpliktelse.

Vi vil også henlede oppmerksomheten på artikkel 33 i FNs barnekonvensjon (the Convention on the Rights of the Child -CRC), som forplikter alle stater til å beskytte barn mot ulovlig narkotikabruk og involvering i produksjon og handel med illegale rusgifter. Denne uttrykkelige minimumsstandarden for barnevern er ikke nevnt av helse- og omsorgskomiteen, og har tilsynelatende ikke blitt tatt i betraktning. Dette er spesielt merkelig siden Norge ikke bare har ratifisert CRC, men senere også vedtatt den som norsk lov. CRC Artikkel 33 refererer til FNs narkotikakonvensjoner for videre tiltak - det vil si ikke-aksepterbarhet av ikke-medisinsk (rekreasjons-) bruk av narkotika og kriminalisering. Komiteens uttalelser ser ut til å gå i motsatt retning.

Kriminalisering er både et forsøk på forebygging og et uttrykk for en sosial norm, som fastslått av den aktuelle konvensjonen (i dette tilfellet FNs narkotikakonvensjon av 1988). Derfor er det ingen logikk som gir en mulighet til å "avkriminalisere" (ved å formulere det motsatte av forpliktelsen som er fastsatt i konvensjonen). Det er ingen juridisk omtale eller definisjon av begrepet "avkriminalisering" i noen konvensjon. I ordinær tale vil de fleste tolke det dithen at "avkriminalisering" (av alt) betyr nøyaktig det samme som legalisering. Ved å kreve avkriminalisering (eller legalisering) uttrykker de politiske myndighetene en vaklende forpliktelse overfor en etablert norm, nemlig at rekreasjonsbruk av narkotika ikke skal være akseptabelt. Slik det ser ut i dette tilfellet ønsker avkriminaliseringstilhengerne, inklusive Helse- og omsorgskomiteen at innehav og bruk av narkotika ikke lenger skal være uakseptabelt. Som nevnt ovenfor står slike signaler i motsetning til generell internasjonal lov og menneskerettighetslovgivningen.

På bakgrunn av dette krever Forbundet Mot Rusgift at den varslede gjennomgangen av narkotikapolitikken tar utgangspunkt i at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt og straffbart, og at det blir lagt større vekt på utbygging av hjelpetiltakene, alternative reaksjoner og forebyggende tiltak.

Med vennlig hilsen
Forbundet Mot Rusgift

Knut T. Reinås
forbundsleder