I forkant av de siste årenes personlige nedturer har han vært kjent som leder for «Foreningen for human narkotikapolitikk», FHN, en posisjon han fortsatt innehar. Boken er ført i pennen av medarbeider i tidsskriftet Argument, Anders Sollia Sal, som døde brått tidligere i høst. Men boken er ikke kommet til i et vakuum. Et forord av Thorvald Stoltenberg, kjent bl.a. fra «The global commission on drugs», og etterord av Jan Arild Snoen, journalist i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva, og av Bård Standal, nestleder i den relativt nystartede «Foreningen for en tryggere ruspolitikk», viser at boken har sin forankring i den liberale siden av norsk narkotikapolitikk.
For oss som først og fremst opp gjennom årene har sett Knutsen i hans rolle som leder av Foreningen for human narkotikapolitikk, hvor han ofte har fått forsamlinger med seg med sin veltalenhet, gjør det vondt også å lese om de nedturer han har opplevd, ikke bare gjennom sin oppvekst i barndom og ungdom, men også gjennom de tilbakefall og institusjonsopphold han har hatt i de senere årene, og et liv som på mange måter har vært det motsatte av det budskapet han har prøvd å formidle. «Det er bare så vidt jeg lever», sa han på arrangementet den dagen boken ble presentert.
I egenskap av liberal narkotikaaktivist har Knutsen både vært med på å ta initiativet til gatemagasinet =Oslo, og ble i 2009 kåret til «Årets Osloborger» av Aftenpostens lesere. Han mottok også Stortingets Presselosjes Toleransepris i 2010, og fikk i 2014 Fagrådets pris «For godt rusfaglig arbeid». Samme år fikk han også «Amnestyprisen» av Amnesty Norge. Alt dette må sees i sammenheng med at han har hatt et sterkt engasjement for å tydeliggjøre stoffbrukernes situasjon, og at dette arbeidet har vakt gjenklang i mange kretser som delvis kanskje har stått et stykke unna brukernes situasjon.
Knutsens bidrag til boken er todelt: En første hoveddel, som beskriver hans oppvekst og utvikling fram mot dagens situasjon, og en del 2, hvor han argumenterer for en legalisering av narkotika.
OPPVEKST
Han vokste opp i et alkoholpreget hjem, hvor det også forekom vold og trusler fra og mellom foreldrene. Han var skilsmissebarn, og da han fikk en ny stefar, var han også alkoholisert. Knutsen begynte selv å røyke da han var sju år, limsniffing ble det også etter hvert, biltyveri, hasjrøyking og drikking av alkohol. Han beskriver det som gruppepress i flere omganger, både til å sniffe lim og til å røyke hasj. 14 år gammel var han innblandet i en knivstikkingsepisode, som kunne ha gått veldig galt, men hvor liv heldigvis ikke gikk tapt, og hvor han for første gang fikk stifte bekjentskap med innsiden av en fengselscelle. Han ble fra 16-årsalderen godt integrert i hasj-miljøet, hvor det meste gikk ut på å skaffe penger, og selge hasj til andre. Han beskriver at avhengigheten ikke bare går ut på å være en del av hasjmiljøet, men å være høyt oppe i det, der tilgangen er stor. Han begynte også å bruke piller, som han kjøpte fra minstepensjonister. På det tidspunktet, i 17-årsalderen fikk han leiligheten for seg selv, fordi moren flyttet inn hos en kjæreste. Dermed kunne han ha fester hjemme hos seg selv, hver helg. Etter mye styr ble han lagt inn på Blåkors, men stakk av etter noen få dager. Han ble deretter også nektet å komme hjem igjen, og havnet på hospits med sosialhjelp som eneste kilde til livsopphold. Deretter var det PUT på Ullevål, med påfølgende innleggelse på T5, en institusjon som på den tiden ble drevet av Kirkens Bymisjon. Her gikk det i noen omganger. Han beskriver en runde med vellykkede og mislykkede behandlingsopphold.
NARKOKTIKAPOLITISK AKTIVIST
Det vil føre for langt å gjengi alle fasene i livet til Arild Knutsen. Han ble far og familiemann for en periode, men pillebruken og alkoholen tok overhånd, inntil han i 1997 bestemte seg for å slutte på egen hånd, også med hasj. Det var på den tiden han kom i kontakt med Humanetisk Forbund, hvor han etter hvert fikk et stort engasjement, og fikk brukt sine evner og organisasjonstalent, både som foredragsholder og redaktør av medlemsbladet. Mens han holdt på med dette, begynte han også på hjelpepleierstudiet, samtidig som han også gjorde en jobb som støttekontakt. I 2004 fikk han en jobb som ungdomskoordinator innenfor Samarbeidsrådet for tro og livssyn. Mens han holdt på med det kom han i kontakt med Nini Stoltenberg, og gjennom henne ble han introdusert i en organisasjon som het Narkotikapolitisk forening. Etter å ha blitt tatt inn i varmen der, ble det etter hvert stor uenighet, noe som gjorde at Knutsen fikk ideen å lage sin egen organisasjon. Det skjedde i 2006.
Et eget kapittel i boken er viet hvordan Foreningen for human narkotikapolitikk ble bygd opp. Flere spektakulære mediaopptredener, og stunts som å ta med folkene på Plata inn på Stortinget, var en del av grunnlaget. Thorvald Stoltenberg var også en viktig støttespiller.
Høsten 2014 ville Amnesty Norge gi ham Amnestyprisen. På det tidspunktet var han havnet på kjøret igjen. Rett etter utdeling av prisen, gikk han opp i Nygårdsparken og kjøpte stoff. Litt senere ble han innlagt på en av Bergensklinikkenes institusjoner, og likte seg godt der. Men oppholdet varte ikke så lenge som han hadde forventet, og han fikk beskjed om at han og kjæresten skulle skrives ut, før han selv syntes han var klar for det. Tilbake i Oslo, etter en velkomstfest, bar det på gata for å skaffe hasj. I første omgang ble det med hasjen. Men i 2016 har han også vært på akuttavgiftning på Sørlandet, og når boken avsluttes, er han i privatpleie hos en kompis fra barndommen.
LEGALISERING
Mens det i offentlige og politiske fora foregår en diskusjon om avkriminalisering av narkotika, er Knutsen klar på at legalisering er målet. Han ser det ut fra de tunge brukernes perspektiv, og mener det vil være en fordel med et strengt og kontrollert salg. Han henviser bl.a. til Portugal, som et land hvor narkotikapolitikken er tatt over fra justis- til helsevesenet. Han setter også sin lit til endringene i narkotikapolitikk som bl.a. har skjedd i USA og Canada.
Men Knutsens argumentasjon for legalisering blir tydeligvis for springende, for boken er også forsynt med to etterord av henholdsvis Jan Arild Snoen og Bård Standal, som begge er framtredende debattanter på legaliseringssiden. Snoen har spesielt interessert seg for Portugal, og gjennomgår statistikk som synes å vise at få negative endringer har skjedd siden avkriminaliseringen av bruk og innehav til eget bruk ble foretatt i 2001. En oversikt over utviklingen av narkotikalovgivningen i Norge (uten forfatter) gir en nyttig oversikt over utviklingen i strafferammer for narkotikalovbrudd. En kronikk i Aftenposten fra 1996 av Johs Andenes, «Drømmen om et narkotikafritt samfunn» er tatt inn på slutten av boken, kanskje for å antyde at legaliseringsbevegelsen har holdt på en stund, eller for å gi argumentasjonen ekstra pondus. I et avslutningsinnlegg, tydeligvis skrevet etter at manus ellers var ferdig, har Bård Standal, nestleder i legaliseringsorganisasjonen «Foreningen for en tryggere ruspolitkk» skrevet om «Høies ruspolitiske paradigmeskifte», hvor helseminister Bent Høie blir rost opp i skyene for en kronikk han skrev i Dagbladet 5. oktober 2016, hvor han går inn for at hjelp – ikke straff – er den veien narkotikapolitikken skal bygge videre på. Hva dette innebærer i praksis, gjenstår det ennå å se.
Arild Knutsens bok er interessant, fordi de gjennomgår mye av tankegodset som Foreningen for human narkotikapolitikk og legaliseringsbevegelsen ellers bygger på. Det er også en historie om en person med store evner, som tidlig kom skjevt ut, men som til tross for dette har bidratt til at debatten om narkotika i Norge er blitt interessant, og at både tilhengere og motstandere har vært nødt til å skjerpe seg.