Tidsskriftet RUSFRI

Falck fant det oppgitte temaet utfordrende, men mente man kunne belyse det ved hjelp av å gå tilbake til grunntesene innen kriminologien, hvor spørsmålet i utgangspunktet er: Hva er det som virker? Strafferettslig blir spørsmålet, har man greid å skremme nok folk bort fra bruk av narkotika? Det allmennpreventive er jo her det vesentlige. Men i denne sammenhengen blir det det individualpreventive man må undersøke om virker. Kan man finne en mirakelkur? Der er det jo en del fagfolk som har uttalt seg. F.eks. Brita Kyvsgård sier: «Mirakelkurer virker kun så lenge som de ikke er vitenskapelig etterprøvd». Falck henviste også tilbake til Nils Christies doktorgrad i 1961 der han tok opp spørsmålet om reaksjonenes virkninger. Hans hovedfunn den gangen var at det utgjorde omtrent ingen forskjell om det ble reagert eller ikke reagert når det gjaldt tilbakefall og videre kriminalitet.

NYE STUDIER

Men den gangen hadde man ikke kontrollgrupper og andre gode metodetilnærminger som man har i dag. Falck henviste til en gjennomgang av 74 studier i 2012 fra Campbell-instituttet. Der framgår det: Behandlingsprogrammer i fengslene har nesten ingen effekt. Man finner ingen effekt hverken på senere kriminalitet eller senere rusgiftbruk. Og dette er ikke forbausende, for dette har vi sett i massevis av år. I Sverige gjorde de en stor studie, kalt Swedate, hvor de samlet alle undersøkelser som var gjort i Sverige. Der fant de i grunnen heller ikke noen store resultater. Men de hadde to konklusjoner. Den ene var at det er utrolig vanskelig å måle effekter ut fra enkelttiltak. For jo eldre de innsatte blir, jo flere tiltak har de vært igjennom i løpet av sitt liv. Og når de skulle måle effekten av det siste tiltaket, så måtte de spørre seg: Er det effekten av det siste tiltaket vi måler, eller er det summen av alle tiltakene som vedkommende har vært igjennom, opp gjennom livet, som barnevern, PPT, BUP, politiet, og kanskje andre gode hjelpere utenfor. Og så skal man måle effekten av det siste tiltaket! Det er ikke lett å si hvorfra effekten kommer, hvis det er noen.

OPPFØLGING

Det andre funnet svenskene gjorde, var å slå fast at det eneste som gir noen effekt, det er en god oppfølging etter at man har fått en reaksjon, at de ikke bare slippes løs, men at det skjer noe etterpå. Dette var i grunnen også konklusjonen i Terje Ogden sin undersøkelse, hvor man skulle se hva som kunne gjøres for ungdommene etter behandling. Der kom man fram til at det viktige ikke var tiden i institusjon, men at man la inn en oppfølging som var minst like lang som den tiden man hadde vært i institusjon.

HVILKE INNSLAG VIRKER OG HVILKE VIRKER IKKE?

På bakgrunn av dette, trakk Falck fram to spørsmål: Hva er det i reaksjonene som gjør at de ikke virker, og kan det være noen innslag i reaksjonene som bidrar til en positiv virkning?
Det første er altså spørsmålet om kontrollskader: Hvilke skader påfører straffen lovbryteren, skader som man blir nødt til å hanskes med senere? Det andre spørsmålet er: I hvilken grad bidrar reaksjonen til inkludering i samfunnet, slik at man kan greie å leve et noenlunde verdig liv etterpå?

Falck gikk deretter grundigere inn på ulike innslag i straffereaksjonene og noen av de virkningene som de fleste har felles:

STIGMA

Stigma er en helt vesentlig effekt av straffereaksjoner som påføres ungdom og også andre som har vært i fengsel. Stigma er andres oppfatning av hvordan man framstår. Aftenpostens helgemagasin nevner nylig Norges farligste ungdommer, og så trekker de fram to stykker. Men de andre 98, som kanskje har vært innom fengselet i ganske kort tid, de får akkurat det samme stigmaet på seg. Fra 2013-2015 var det bare en som sonet straff i ungdomsenhetene (opprettet for spesielt farlige ungdommer), de andre satt bare i varetekt en måned eller to. Disse to fra A-magasinet hadde gjort veldig alvorlige ting, men de andre har også fått det samme stigmaet på seg. Og det gjelder ikke bare fengselsreaksjoner, men alle typer reaksjoner: «Han er blitt tatt av politiet, han kjenner vi, han er notorisk kriminell». En slik merkelapp er det veldig vanskelig å bli kvitt. Og her er vi over til den andre delen av stigma, at det gjerne påvirker personen selv. Man oppfatter seg selv som kriminell. Og det er jo veldig vanskelig å endre sin egen selvoppfatning, så det kan jo bli et slags selvoppfyllende profeti.

INTERN OPPLÆRING

I tillegg, enten man er i institusjon eller fengsel, så skjer det en intern opplæring. Det er vel og bra det man lærer av forskjellige gode hjelpere under institusjons- eller fengselsoppholdet, men like vesentlig er det hva man lærer av sine kamerater. Det er de som har den vesentligste innflytelsen, det er kameratgjengen som betyr noe og deres normer og regler, mens det betyr mindre hva en formynder eller autoritet står og sier.

For at en reaksjon skal virke, må visse forutsetninger være oppfylt: Vedkommende må ha en egnet bolig, må være tilknyttet et arbeid eller en skolegang. Vedkommende bør ha venner, kjæreste, et nettverk som støtter opp om en. Og vedkommende må være motivert til å gå inn i en ny, ikke-kriminell tilværelse.

VENNER OG NETTVERK ETTERPÅ

Et tredje vanskelig punkt er at det er lite som er gjort med miljøet de kommer tilbake til. Den løslatte har kanskje forsøkt å endre seg i fengselet, men det er lite som er gjort med det kanskje uheldige miljøet som man har vært i tidligere, i kameratgjengen og i den familien som faktisk ikke greide å ta vare på sin ungdom. Eller de som kanskje er blitt noe eldre, og som faktisk kommer ut igjen til nesten ingen ting.

BEHANDLINGSBEHOV

Ofte er det slik at man ser at den enkelte har et behandlingsbehov, men dette behovet blir ikke fulgt opp. Ofte er det ikke ressurser til å gjøre en skikkelig oppfølgingsinnsats. Vi har nettopp hatt en debatt om fastlegene som er overarbeidet. De skal også ta seg av dem som kommer ut fra fengsler og institusjoner med behandlingsbehov, men de har ikke særlig kapasitet til å gjøre det. For selv om det står at det skal være en kontakt mellom fengselsvesenet og fastlegen før løslatelse, så ser vi at det skjer i bare en fjerdedel av tilfellene.

EN MENINGSFYLT TILVÆRELSE

Men vi ser også av undersøkelser hva som er nødvendig etter en reaksjon. For at en reaksjon skal virke, må visse forutsetninger være oppfylt: Vedkommende må ha en egnet bolig, må være tilknyttet et arbeid eller en skolegang. Vedkommende bør ha venner, kjæreste, et nettverk som støtter opp om en. Og vedkommende må være motivert til å gå inn i en ny, ikke-kriminell tilværelse. Til sammen kan vi oppsummere disse punktene som at vedkommende må tilbys en meningsfull tilværelse. Man må kunne oppleve at man betyr noe. Og dette er de store problemene: Hvordan skal man få bolig, hvordan skal man få arbeid? I dag har nesten tre fjerdedeler av de løslatte ikke bolig når de slippes ut. Mange har mistet den boligen de hadde mens de har sonet, bl.a. fordi de ikke har greid å betale husleie under fengselsoppholdet. I behovet for bolig og arbeid ligger naturligvis også behovet for en økonomisk trygghet og stabilitet. Bolig- og arbeidsproblematikken var jo også kjent for politikerne, så de lanserte «Tilbakeføringsgarantien» (St.meld. nr.37 (2007-2008). Det var dette man skulle satse på, men det var ikke så lett å få det gjennomført, så nå er den «garantien» skrinlagt.
En annen ting vi trenger alle sammen, er noen å forholde oss til, som venner, kjæreste, noen som støtter opp om oss. Det er kanskje det viktigste for oss alle sammen i dagliglivet.

MOTIVASJON

Motivasjon er også en vesentlig faktor som går igjen. Mange undersøkelser kan kritiseres, og kanskje med rette, for at det bare er de motiverte man måler effekter overfor. Falck har selv evaluert det tiltaket som kalles Narkotikaprogram med domstolskontroll. Og der var det tydelig at de som gjennomførte og som lyktes var de som var motivert. Og de som faller fra er de som ikke er motivert. Det samme finner man f.eks. i evalueringen av Stifinneren – et tiltak i Oslo fengsel. Og her viste det seg at det også kreves en viss alder før man blir motivert. Motivasjonen kan nok komme underveis, men man ser jo også at dersom man ikke er motivert på forhånd, så blir man heller ikke plukket ut til å være med. Så det er mange som ekskluderer seg selv på veien ved å si at «Dette vil jeg ikke».
Disse faktorene, som bolig, arbeid/skole, støttende nettverk og motivasjon er det man må måle reaksjonene opp mot når man gir en reaksjon. Ligger de integrert i reaksjonene, eller er reaksjonene faktisk nedbrytende i forhold til disse faktorene?

ALTERNATIVE REAKSJONER

Hva som skal være alternative reaksjoner er et spørsmål om hva man legger i alternativer. Man bruker alternative reaksjoner innenfor fengslene også, f.eks. rusmestringsenhetene som i grunnen er et helt OK tiltak. Men når man vet at 60-70 prosent av 3800 som sitter i fengslene har problemer med rusgifter, så burde halvparten av fengselsplassene ha vært forbeholdt rusmestringsplasser, men det er bare 148 slike plasser, og det er ikke mye å skryte av, det er svært få av de løslatte som har gjennomgått dette opplegget. Poenget med rusmestringsenhetene var ikke bare at deltakerne skulle få en begynnende behandling innenfor, med psykolog og sosialfaglig oppfølging, men de skulle også ha mulighet til å bli overført til behandling etter at de kom ut av fengselet. Dette er det svært få som får tilbud om.

§12-SONING

Et annet tilbud er den s.k. §12-soningen, hvor innsatte med rusgiftproblemer eller psykiske plager har mulighet til å bli overført til behandlingsinstitusjon for den siste delen av soningen. Men det er det også veldig få som får. Og det er ikke fler som får det i dag enn i 2006, ifølge en gjennomgang fra Kriminalomsorgsdirektoratet. Og hvorfor er det så få som blir overført til behandling? Det er fordi det er en lang prosess. Først skal det søkes og så skal det vurderes innenfor fengselet: Er de motivert? Og hvis ja, skal det finnes en plass til dem. Og denne prosessen tar oftest over et halvt år. Men som alle vet, så er det få som får så lang straff. Den gjennomsnittlige straffen i Norge ligger på 4 måneder, og de fleste får nokså korte reaksjoner. Så de aller fleste får ikke denne muligheten, spesielt ikke ungdom, der det stod i NOUen fra 2005 at alle ungdommer etter halv tid skulle søkes inn for overføring etter §12. Men de aller fleste ungdommer sitter ikke inne mer enn et par måneder, og de har ingen sjanse til å bli overført, de er ute lenger før søknaden blir sendt inn.

NARKOTIKAPROGRAM MED DOMSTOLSKONTROLL

Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) er også et alternativ til fengsel. Det er et tiltak hvor motiverte lovbrytere direkte gjennom domstolen blir dømt til å delta i behandlingstiltak utenfor fengsel, eller de får en deldom hvor de skal være en stund i fengsel, og så over til behandling via ND. Dette programmet viser at det faktisk går an å gjøre andre ting med langtkomne stoffbrukere. Kravet for å komme inn i ND er at du skal ha vært stoffavhengig over lang tid, og de som har deltatt i dette prosjektet i Oslo og Bergen hadde i gjennomsnitt 15 tidligere dommer. Og de hadde vært registrert som brukere av illegale stoffer i over 15 år alle sammen, noe som vil si at de hadde kommet opp i en viss alder, en alder der de så at nå fikk de endelig en sjanse til å komme ut av rustilværelsen og til å gjøre noe annet.

Behandlingen i ND er ikke nødvendigvis en helsemessig institusjonsbehandling. De som trenger avgiftning, får det. Og de som trenger annen form for psykiatrisk oppfølging, får det. Men hoveddelen av behandlingen er at de får de to tidligere nevnte hovedfaktorene. Det kreves at de skal ha et sted å bo, og de får også arbeid og utdanning. De får noe som gir tilværelsen deres mening, og som gir dem en sjanse til å komme ut av det livet de hittil har levd. Og det er nettopp disse faktorene som man ser har virket. Men heller ikke i ND kan man regne med å lykkes med mer enn halvparten. Men dette er jo rekruttert fra en gruppe der tilbakefallet vanligvis er 80-90 prosent. Og fordi det har bedre effekt enn ting man har prøvd tidligere, så blir nå ND rullet ut over hele Norge.

Samfunnstjeneste sies det har en større effekt enn fengsel. Det samme gjelder også hjemmesoning med elektronisk overvåkning, dvs. fotlenke. 

ALTERNATIVER TIL FENGSEL

Alternativer til fengsel – der har vi allerede vært inne på forelegg. Foreldrene betaler, derfor har de liten eller svært dårlig effekt.
Påtaleunnlatelse kan problematiseres, men det er mer hensiktsmessig.

Samfunnstjeneste sies det har en større effekt enn fengsel. Det samme gjelder også hjemmesoning med elektronisk overvåkning, dvs. fotlenke. Her er det også slik at man må være enig i en slik soningsform selv, for å kunne sone på denne måten, og man kan søke om å få det. Og med motivasjon er det ikke så merkelig at man får noe bedre resultater enn der hvor man ikke er motivert.

Ungdomsoppfølging og ungdomsstraff er noen av de nye alternative reaksjonene. Da NOU 2008:15 om barn og straff kom, så var det dette som ble kjørt fram som det store alternativet til fengsel. Men likevel så var det ungdomsfengselsplassene som ble etablert først. Men nå er også de andre tiltakene kommet. Både ungdomsstraff og ungdomsoppfølging innebærer oppfølging i lokalmiljøet. Plan for oppfølging blir laget i ungdomsstormøte (med politi, kriminalomsorg, skole, familiekontor, barnevern og ungdommens private nettverk). Forskjellen mellom reaksjonene er at ungdomsstraffen er for mer alvorlige lovbrudd som alternativ til ubetinget fengsel. Øvre grense for gjennomføringstid er tre år. Ungdomsoppfølging gjelder mindre alvorlig kriminalitet. Det er ikke et alternativ til fengsel, og oppfølgingen er maksimum ett år.

Hoveddelen i ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er at alle parter som har vært involvert i forhold til den enkelte ungdommen sammen skal lage en forpliktende plan som skal følges opp. Oppfølgingen er lagt inn under Konfliktrådet. Idegrunnlaget for reaksjonene har klare paralleller til en modell som er hentet fra New Zeeland «Family Group Conferences» der dette er den vanligste reaksjonsform overfor ungdom. I Norge ble «Familieråd» innført i barnevernet fra 2003.

Man bør imidlertid også spørre: Er ungdomsstraffen et bedre alternativ til ubetinget fengsel? Eller blir det en utvidelse av strafferegimer, at det kommer til å angå flere personer, og at det i stedet blir et alternativ til betinget fengsel? Her kreves det faktisk en god forskning.

RETTSSIKKERHET

Det andre man må spørre om når det kommer en slik ny spesialreaksjon, er det det samme som innenfor særreaksjonene, at man mister noe av rettssikkerheten, det som gjelder likhet og proporsjonalitet. Er det like reaksjoner for like handlinger? Selv om denne reaksjonen har en øvre strafferamme, så kan man likevel spørre er den tidsbestemt eller er det nokså tidsubestemt hvor lenge man skal være i denne reaksjonen. Det trengs gode oppfølginger fra forskning på dette, og det har man foreløpig ikke.

 

De vesentlige reaksjonene er jo dem vi gir hjemme, i familien. Det neste nivået skolen, der har man også mange reaksjoner, problemet løses i skolesituasjonen. I vanskelige tilfeller overføres problemet ofte til barnevernet, som har et stort sett med reaksjoner, fra de rent støttende tiltakene til den paragraf 4-24 som brukes ved alvorlig, gjentatt kriminalitet, eller alvorlig og vedvarende problembruk av rusgifter. 

ALTERNATIVER TIL STRAFFERETTSLIG REAKSJON

Vi må ikke late som reaksjoner bare skjer innenfor strafferettsapparatet. Vi har massevis av reaksjoner hele veien. De vesentlige reaksjonene er jo dem vi gir hjemme, i familien. Det neste nivået skolen, der har man også mange reaksjoner, problemet løses i skolesituasjonen. I vanskelige tilfeller overføres problemet ofte til barnevernet, som har et stort sett med reaksjoner, fra de rent støttende tiltakene til den paragraf 4-24 som brukes ved alvorlig, gjentatt kriminalitet, eller alvorlig og vedvarende problembruk av rusgifter. Man kan faktisk tvangsplasseres i inntil to år i barnevernsinstitusjon. Og så i tillegg har man hele helsevesenet, som har massevis av tiltak de kan sette inn. Og der mente Falck man burde minne om LEON-prinsippet, dvs. laveste effektive omsorgsnivå. Det er ikke nødvendig å drive på med overkill. Greier man å gi tiltak på lavest effektive nivå, så gir det alltid best resultat.

TILLIT

I spørsmålsrunden etter foredraget, ble også spørsmålet om tillit tatt opp. Tillit mellom dem som skal behandle/følge opp og den som skal følges opp er en vesentlig forutsetning for å lykkes. Det hjelper ikke med gode modeller, dersom man ikke også har gode personer, sa Falck. Det typiske med hjelpeorganisasjoner som f.eks. Wayback (en hjelpeorganisasjon av og for innsatte), er at de ikke legger vekt på hva personen har gjort, men på hva personen er nå og har muligheter til å bli.

Vi skal ha en samfunnsfunksjon der vi setter grenser, vi må kunne skille mellom riktig og galt, sa Falck, og også innenfor behandlingsapparatet er grensesetting et helt vesentlig begrep, men det er også mange grenser opp gjennom tidene som har endret seg.