Tidsskriftet RUSFRI

Gjennomsnittsforbruket

Forskning har vist at det er en nær sammenheng mellom gjennomsnittsforbruket av alkohol i en befolkning og antallet storforbrukere av alkohol. Øker gjennomsnittsforbruket til det dobbelte, øker antallet storforbrukere til det firedobbelte. Hadde vi lykkes i å redusere alkoholforbruket til halvparten, ville vi ha kunnet redusere antallet storforbrukere til en fjerdedel. Kravet til den offentlige alkoholpolitikken må derfor være at den skal bidra til å bringe alkoholforbruket nedover.

Som nevnt sier ikke en persons totale forbruk av alkohol alt om risikoen for å kunne pådra seg problemer som følge av alkoholforbruk. Og slik er det også på samfunnsnivå.

Drikkemønsteret

Det totale forbruket av alkohol i samfunnet vil ikke kunne være noe fullstendig uttrykk for alkoholproblemet i samfunnet. I tillegg til å kjenne mengden som drikkes, kreves det kunnskap om andre forhold ved alkoholbruken i samfunnet. Disse forholdene er knyttet til hvor vanlig det er å bruke alkohol i samfunnet, hvor vanlig det er at folk drikker seg beruset, når og hvor det er vanlig å bruke alkohol, hvem som bruker alkohol, hva som drikkes og hvordan det er vanlig å oppføre seg når en har drukket. Faktisk er det slik at de problemene som er knyttet til disse forholdene ved alkoholbruken, totalt sett utgjør et større problem enn de som følger direkte av størrelsen på forbruket.

Særlig i Norge, hvor det totale alkoholforbruket i europeisk sammenheng er meget lavt, er de direkte følgene av et langvarig og høyt alkoholforbruk forholdsvis beskjedne, mens følgene av akutt alkoholrus er relativt store. Det skyldes at det er så mange flere som drikker seg beruset enn det er storkonsumenter, om vi med storkonsumenter for eksempel regner de som drikker mer enn 80 gram alkohol per dag. Et slikt forbruk svarer til omlag 25 cl brennevin, 1 liter bordvin eller 6 1/2 flasker pils per dag. Noe som må sies å ligge godt over det en regner som «et uskadelig forbruk». Om vi lavt regner at gjennomsnittsforbruket i Norge er 7 liter ren alkohol per voksen innbygger i året, og at det er 3 millioner alkoholbrukere i landet, vil det bare være omlag 50.000 mennesker som drikker så mye. (Skog 1985)

De «moderate» konsumentene har mange alkoholrustilfeller

Vi kan beregne at alle de som drikker mindre enn storkonsumentene i gjennomsnitt drikker seg beruset rundt 3,5 ganger i året, noe undersøkelser har vist at den norske gjennomsnittskonsumenten gjør. (Nordlund 1985) Dermed vil de som drikker mindre enn 10 cl ren alkohol per dag stå for omlag 10 millioner beruselsestilfeller. Om storkonsumentene skulle stå for det samme antallet beruselsestilfeller, ville det bety at de måtte drikke seg beruset mer enn annenhver dag. Og selv om storkonsumentene beruser seg atskillig hyppigere enn de mer moderate brukerne, kan det likevel virke nokså usannsynlig at de i gjennomsnitt drikker seg beruset annenhver dag. Det er derfor grunn til å hevde at fordi de «moderate» alkoholbrukerne totalt sett står for så mange flere beruselsestilfeller enn det storkonsumentene gjør, vil alkoholproblemene forbundet med akutt alkoholrus i hovedsak være forårsaket av «moderate» alkoholbrukere.

At det virkelig forholder seg slik, er påvist i flere studier. (Kreitman 1986) Selv om relativt sett mange flere av storkonsumentene opplever problemer i forbindelse med sin alkoholbruk enn det de mer moderate konsumentene gjør, er det likevel totalt sett flere moderate brukere som vil få problemer. Årsaken til det er at det er så mange flere moderate brukere enn hva det er storbrukere. Slik vil det være i alle vestlige samfunn, så lenge alkoholforbruket er fordelt i følge totalkonsummodellen, dvs. så lenge bare omlag 15 prosent av befolkningen drikker mer enn det dobbelte av gjennomsnittsforbruket i samfunnet. Det er påvist at alkoholforbruket i alle samfunn fordeler seg lognormalt skjevt, slik at ca. 15 prosent av brukerne vil ha et forbruk som er mer enn dobbelt så stort som gjennomsnittet.

Prevensjonsparadokset

Det er dette faktum som er årsak til det såkalte prevensjonsparadokset innen alkoholpolitikken. Prevensjonsparadokset sier at en vellykket alkoholpolitikk ikke bør være rettet mot storbrukerne, men mot bruken av alkohol. En forholdsvis liten reduksjon i det totale forbruket av alkohol i samfunnet, vil nemlig føre til en større nedgang i alkoholproblemene enn det en forholdsvis betydelig nedgang i storkonsumentenes forbruk vil føre til. Prevensjonsparadokset viser med all ønskelig tydelighet forskjellen mellom å se alkoholproblemene i en samfunnsmessig sammenheng, dvs. som et folkehelseproblem, og å betrakte alkoholproblemene som individuelle problemer. Prevensjonsparadokset eller forebyggingsparadokset finner en også på mange andre områder hvor en eller flere risikofaktorer har betydning for forekomsten av en sykdom. Et typisk eksempel kan være sammenhengen mellom høyt kolesterol og forekomsten av hjerteinfarkt. En mann med et kolesterolnivå på 8 mmol/l har tre ganger så høy risiko for å dø av hjerteinfarkt som en mann med 4 mmol/l. (NOU 1991:10) Men fordi det er så mange flere med 4 mmol/l kolesterol enn med 8 mmol/l, dør det likevel flere av hjerteinfarkt med et moderat kolesterolnivå enn med et høyt. En fornuftig forebyggingsstrategi går derfor ut på å oppfordre hele befolkningen til å legge om kostholdet slik at kolesterolnivået reduseres, en lar ikke bare oppfordringen gå til de som er i den høyeste risikogruppen. På samme måte er det med alkoholen og alkoholbrukerne.

Alkoholpolitikk på folkehelsenivå

For selv om det er slik at stordrikkerne er mest utsatt for alkoholproblemer, og følgelig er de som har mest å tjene på å senke sitt alkoholforbruk, gjelder dette bare på individuelt nivå. På samfunnsnivå blir summen av de «moderate» brukernes problemer større enn summen av storforbrukernes, og samfunnet har derfor mest å vinne på å rette virkemidlene inn mot alkoholbruk som sådan. Men det skal ligge etiske retningslinjer til grunn for alkoholpolitikken og ikke bare vurderinger om hva som er mest hensiktsmessig i et folkehelseperspektiv. Derfor er det imidlertid også nødvendig å føre en alkoholpolitikk som inneholder særlige tilbud om hjelp til de som er mest utsatt for alkoholproblemer. (NOU 1995:24 «Alkoholpolitikken i endring»).

Kontrollpolitikk – håndhevelse og sanksjoner

Selv om aldersgrensene for kjøp av øl og vin er 18 år, alkoholdebuterer norsk ungdom gjennomsnittlig når de er 14,6 år, mange langt tidligere. Ungdom som debuterer tidlig har vist seg å få et høyere alkoholforbruk enn ungdom som debuterer senere. En målsetting blir derfor å utsette alkoholdebuten lengst mulig. Samtidig viser undersøkelser at øl er ungdommens rusdrikk nr. 1, og salgsstatistikken viser at øl og rusbrus utgjør nesten halvparten av alkoholomsetningen. Selv om de yngste ungdommenes alkoholforbruk ser ut til å ha dempet seg noe, er det urovekkende at gjennomsnittsforbruket for unge jenter har fordoblet seg fra midt på 90-tallet. Fra USA har man erfaring for at å heve aldersgrensene bidrar til lavere alkoholforbruk og færre trafikkulykker blant unge. FMR vil derfor gå inn for å heve aldersgrensen for øl og vin fra 18 til 20 år.

Et flertall av kommunene har i dag utvidet skjenketid til kl. 03.00. Dette medfører at spesielt unge mennesker ikke går ut før nærmere midnatt, og at de ofte er alkoholpåvirket allerede når de ankommer utestedene. Dette fører til bråk på kommunikasjonsmidlene både til og fra utestedene, samt bråk, trusler og vold i gatene, spesielt etter stengetid.

Både landets politimestre og KRÅD har oppfordret kommunene til å stoppe skjenkingen tidligere. FMR vil gå inn for en endring av alkoholloven som setter maksimal skjenketid til kl. 01.00.

Vinmonopolet

Vinmonopolet er det alkoholpolitiske instrumentet som skal holde alkoholforbruket i lovlige former og samtidig sørge for en begrenset tilgjengelighet, hvor også avgiftspolitikken har stor betydning. FMR anser at Vinmonopolet skal ha enerett til å selge brennevin, vin og sterkøl i Norge. FMR finner det derfor uheldig at en stor del av omsetningen skjer gjennom Avinors taxfree-utsalg på flyplassene. FMR mener at taxfree-ordningen ved fly- og båtreiser bør opphøre.

Uregistrert alkohol

Smugling av alkohol i store mengder er blitt lukrativ business for mange utenlandske og norske nettverk. I tillegg til å undergrave alkoholpolitikken, og legge grunnlaget for en svart økonomi og økonomiske kriminelle nettverk, representerer alkoholsmuglingen også et faremoment i veitrafikken. FMR mener tollvesenet og politiet må få ressurser til mer effektivt å slå ned på den slags trafikk.