Hennes fortelling fantes i et tidsskrift. Det var et leserinnlegg fra ei jente som kalte seg Smulan. Hun fortalte om sin oppvekst med en mamma og en pappa som begge var alkoholiserte. På kveldene passet Smulan sin søster, lagde mat i den utstrekning hun kunne det og fikk søstera i seng. En vinterkveld, på vei hjem fra en kamerat, kom søstera i pyjamas for å møte henne. Smulan løftet henne opp, gikk hjem og la henne i senga. Smulan hadde akkurat fylt seks år.

Da mammaen var høygravid var hun full nesten hver helg og fikk falske anfall og blødninger. På sensommeren samme år fødte hun ei jente som kom for tidlig og måtte legges i kuvøse. En tid etter fødselen var mammaen edru, men hun begynte å drikke igjen. Smulan fikk nå også ta hånd om sin minste søster, som hadde vanskelig for å sove om nettene. Ved siden søsteras seng sto det en stol som hun brukte for å komme ut av senga og springe inn til mamma og pappa. Da ropte de på Smulan som hentet søstera og fikk henne tilbake i senga. Slik var det hver kveld.

En kveld, da foreldrene hadde drukket mye, begynte de å slåss. Mamma fikk et realt slag på nesa og begynte å blø. Pappaen angret seg raskt og forsøkte å trøste henne, men det gikk ikke. Han ble rasende , gikk ut derfra og smelte igjen ytterdøra - mens mammaen låste seg inne i soverommet. Smulan tørket opp blodet med søsknene sine gråtende ved siden av. Hun var glad for at hun hadde gjemt unna kjøkkenknivene…

Smulan og hennes søsken ble seinere tatt hånd om og plassert i et fosterhjem. Hun går i 9. klasse og trivs bra i sin nye familie når hun skriver sitt leserbrev. Hver 6. uke treffer hun og søsknene foreldrene, men hver gang de ses kommer også minnene tilbake.

Den amerikanske sosialarbeideren Claudia Black, som har lang erfaring fra arbeid med barn og voksne barn av alkoholister, sammenfatter i sin bok "Det ska aldrig få hända mig", alkoholistfamilienes tre uutalte lover: Ingen prat, ingen tillit, ingen følelser. Skjul og fornekt de åpenbare.

Utad opprettholder de en fasade og lykkes ofte bra med å skjule problemene i familien. Framfor alt tier en for utenforstående, slekt, venner og bekjente. Ikke engang søsknene snakker med hverandre. De kan høre kranglene, men gråter i tysthet for seg selv. De tror at det ikke finnes noen som kan hjelpe dem og at ingen ville trodd dem om de fortalte. Ikke engang innenfor familien snakker de om problemene. Claudia Black forteller om en gutt som trodde at han holdt på å bli gal, han trodde han var den eneste i familien som visste hat pappaen var alkoholist. Mannaen svarte at hun ikke hadde sagt noe siden han ikke hadde gjort det. Hun håpte at gutten ikke hadde merket noe. (black, 1993)

Det ansvaret barna tar på seg i alkoholistfamilien er blitt formet i en omvendt-kultur, der vurderinger og livsholdninger er snudd til sin egen motsetning. Alt det barna selv trenger å få av sine foreldre, blir de tvunget til å gi innen de har fått det selv: Ta ansvar for sine nærmeste, gi trøst, råd stabilitet, trygghet og beskytte foreldrene fra konsekvensene av sine handlinger, hjerteskjærende skildret av Märta Tikkanen i sin tidvis plagsomme dikt-suite "Århundradets kärlekssaga":

Pappa satt med geväret
en hel natt
och sa att han skulle skjuta
och lillbrorsan och jag
måste sitta brevid
hela natten medan du var i stand
vi höll varann i handen
vi bara darrade
hela natten
Inte ens när han slocknade
vågade vi gå och ringa till dej
för om
han hade vaknat
(Fogelberg, 1992)

En som tidlig beskrev hvordan pårørende forsøker å skape balanse i en alkoholistfamilie var amerikanske Sharon Wegscheider. På 70-tallet intervjuet hun familier der det forekom eller hadde forekommet alkoholproblemer. Sharon Wegscheider var i sin tur inspirert av Virginia Satir, en amerikansk terapeut og pioner innenfor familieterapi som også har hatt stor innflytelse i Sverige med sine bøker og kurs. Virginia Satir mente at om et familiemedlem av ulike grunner endret sin atferd, ville de øvrige tilpasse seg. Om en person ble syk, ble alle i familien påvirket av det og bygget ubevisst opp et forsvar for å gjenopprette balansen. Når Sharon Wegscheider intervjuet medlemmer i alkoholistfamilier, kunne hun skille ut et typisk familiemønster og ulike roller så fort noen opptrådte. Familiens tilpasning innebar som regel at de gjorde det lettere for den misbrukende å fortsette å drikke. Blant barna fant hun fire typiske roller, eller snarere overlevelsesstrategier, og bruker ord som kunne vært tatt fra et stykke av Lars Norén eller Eugene O'Neill: Familiehelten, Problembarnet, Klovnen og Det Tause Barnet. Smulan ville hun ha karakterisert som Familiehelt.

Klovnen skøyer bort, forsøker å mekle, dempe uroen og roer ned de andre i familien. Han er hjelpsom, hyperaktiv og morsom, men bærer på en følelse av tomhet og gråter når han er alene. Inni seg føler han seg såret, sint, forvirret, redd, trist og bekymret for faren eller mora. "Når jeg er borte og leker med guttene, er jeg alltid urolig for at pappa skal stå noe sted og kikke på klokka og lure på hvor jeg er" skriver Täppas Fogelberg i sin selvbiografiske bok "Halli Hallå" der han forteller om sin oppvekst med en alkoholisert far:

Det er en stadig uro som spiser seg inn i lekene… Jeg vet ikke hva det er, men det er farlig. Så lenge jeg holder ham i godt humør, er det ingen fare. Jeg har fullt opp med det.

Men ofte er pappa borte. Han reiser inn til byen for å ordne med firmaet, og når han kommer tilbake er han i godt humør. Han farer over gårdsplassen og roper: "Halli Hallå!". Da er det best at en dukker opp og sier noe hyggelig.

Han har stadig følehorna ute for å kontrollere farens humør og noterer med klarsyn farens sinnsstemning:

"Pappa ler stadig høyere… De som ikke kjenner pappa, tror at han er glad, men jeg grøsser. Jeg står ved hans bein og kjenner lukten av hans uro. Han holder men hånd mens han slipper ut den skrallende latteren. Menneske han ler mot ser muntre ut, men jeg vet at han ikke er glad. Hånda hans er fuktig og pulserende som en nervøs svamp…".

Klovnen spiller ofte på lag med Familiehelten, som har ansvar for at det er ordentlig hjemme og fungerer som foreldrene støtte. Hun forsøker å forsterke deres selvtillit ved å være dyktig og sørger i første rekke for å dekke andres behov: hjelper småsøsken med lekser eller henter dem i barnehagen, handler mat, vasker opp, rydder og stryker skjorter til faren så han skal være fin på arbeid. Familiehelten er ofte en lederskikkelse, dyktig på skolen, selvstendig, ansvarsbevisst og blir veldig flink til å ta hånd om problemer. Sammen med foreldrene danne hun et følelsesmessig triangel i familien for å få alt til å fungere normalt.

Det tause barnet

Det Tause Barnet, som ofte er jenter, unndrar seg kontakt og bråk, går inn på rommet sitt og drømmer om mulighetene for et annet liv. Det Tause Barnet tilbringer mindre tid hjemme og mer tid med sine venner. I sine relasjoner til voksne, er de ofte føyelige, avstandsløse og kan krype opp i fanget til hvem som helst. Med sin svake identitet og vane med å bøye seg for andre, stiller det heller ingen krav. Hun plages ofte med vektproblemer, blir overvektig eller undervektig. Her finner vi barnet som får anoreksi, som sjelden har venne r, er barnslig, som ofte sitter ved TV, som ikke forventer seg noe, men som ser og hører alt.

Det Tause Barnet får ofte ros for at det virker så rolig og aldri bråker, mens det i virkeligheten bærer på en stor sorg, føler seg sint, handlingslammet, ensom og lar ingen forstå eller se hvordan hun føler inni seg. Som Åsa Jinder skriver i sin diktsamling "Bli min mamma igen":

Upplever
den totala ensamheten
Låter ingen förstå
och fördömer människor som inget förstår
Låter ingen se
och fördömer människorna
som inget ser.
Låter ingen dela smärtan
och fördömer människorna
som inte deltar.
Upplever
den totala ensamheten
och fördömer människorna
som låtit mig vandra vill.

En vanlig forestilling er ellers at barn i alkoholistfamilier blir skulkere, mobbere og misbrukere og at det derfor er lett å oppdage dem. Et barn som selv begynner å misbruke og begå forbrytelser er den 4. rollen i alkoholistfamilien. Problembarnet, som skaffer seg oppmerksomhet og plass i familien. Det er den mest synlige rollen, den som får oppmerksomhet, tid og engasjement hos sosialtjenesten, barnepsykiatrien, barnehage og skole, samtidig som en ofte i mangel på kunnskap overser at atferden er en reaksjon på forholdene i hjemmet.

Men rollene i en alkoholistfamilie er ikke bestandige. Det er ikke slik at et barn holder seg til et eneste atferdsmønster. Samme barn kan veksle mellom ulike roller gjennom sin oppvekst eller ha flere samtidig. Familiehelten kan selv få problemer med rusgifter og tidvis være både klovn og helt. Det Tause Barnet kan bli misbruker, være helt på skolen og taus hjemme.

I sin sterkt selvbiografiske roman "Månskensligisten" har forfatteren Anders Widén skildret et alkoholistbarn som tar ansvar for familien samtidig som en er problembarn og syndebukk på skolen. Hver dag leverer og henter romanens hovedfigur, den 14-årige Thomas, sin lillebror i barnehagen. Hjemme forsøker han å støtte sin alkoholiserte mor når hun nok en gang er blitt utnyttet og sveket av en elsker.

Han viser aldri hvordan han har det, men inni seg bærer han på et sterkt følelsestrykk av ensomhet, følelse av å være utenfor, frosne følelser og en evig jakt på ytre kontroll over seg selv og sin families liv. Hans savn av ytre kontroll vender han innover mot seg selv og forsøker i stedet å få kontroll over sin egen kropp, sine tanker og følelser og trener og jakter stadig på kalorier. Så snart følelsene trenger seg på, utsetter han seg for livsfarlige leker og fantaserer om å sprenge bort hele Stockholm. Når det ikke hjalp…

kom klumpen av gråt tilbake i halsen. Jeg forsøkte å svelge ned tårene, men de steg opp i øynene uansett. Det var liksom ensomt å ligge utenfor en atomreaktor en ville sprenge og se ut i uendligheten og forstå at det ikke fantes en eneste en kunne stole på. Egentlig var det så elendig og meningsløst å leve, at jeg håpte reaktoren lekket og at jeg ville bli stråleskadd og dø. Det gjorde virkelig ingen ting om jeg døde. Det ville bare være skjønt. Uendelig skjønt. Slippe hatet og knulle-energien og uroen som freste som syre i magen. Slippe forsøket på å forstå hvordan en skulle klare seg gjennom . Jeg orket snart ikke å være cool lenger. Men det må en. Ellers går en under.

(widén, 1995)

Muliggjøreren

Den 5. rollen innehas av den av foreldrene som er edru, ofte hustruen, som Sharon Wegscheider kaller Forenkleren eller Muliggjøreren. Hun spiller en rolle som gjør det mulig for mannen å fortsette drikkingen, samtidig som hun kjemper med å kontrollere den. Utad forsøker hun å være rolig og glad, nekter å innse og fornekter som regel at familien har problem og jobber hardt for at ikke noe skal merkes, verken utad eller overfor barna. Hun støtter sin mann i alle situasjoner, men konserverer og støtter i praksis hans drikking ved at han aldri behøver å ta konsekvensene. Hun rydder opp etter slagsmål, tørker opp spy og er alltid beredt på å unnskylde, i håp om at han i ren takknemmelighet for hennes omsorg skal slutte å drikke.

Pårørende i alkoholistfamilien som forsøker å få kontroll over alkoholisten og hans drikking, tilpasser sine liv til alkoholistens atferd i slik grad at det til slutt blir en måte å leve og forholde seg til medmennesker på. Prisen de må betale, er at de glemmer å ta hånd om seg selv.

Når all interesse kretser omkring alkoholen og den som drikker, kan barna heller ikke utvikle tillit, mener Claudia Black. Når pappa lover en masse, men like ofte glemmer løftene sine, lærer han barnet aldri å stole på ham. Barnet kan ikke stole på at han er edru på julaften, at han virkelig vil kjøre dem på fotballkampen eller kommer på skoleavslutningen.

Heller ikke den edrue av foreldrene er tilgjengelig, ettersom hennes interesse er fiksert på alkoholisten og forsøket på å få ham til å slutte. Barnas følelser og opplevelser blir uviktige ettersom faren eller moren alltid krever all tilgjengelig forståelse og trøst. Når barna aldri føler seg trygge, forsøker de å gjøre seg følelsesmessig umottakelige siden sårbarheten gjør dem åpne for angrep. For å beskytte seg stenger barnet av følelsene og dermed evnen til medfølelse, innlevelse og forståelse.

En av de verste og mest tragiske konsekvensene av barns fortrengte evne til medfølelse, innlevelse og forståelse er skildret i Gitta Serenys reportasje "Fallet Mary Bell - porträtt av barn som mördar". Der forteller hun om tilfellet med to tiårige engelske gutter som myrdet fireåringen James Bulgar i Liverpool. Den ene tiåringen levde med en alkoholisert far som antakelig hadde forgrepet seg på gutten da han var liten. Den andre tiåringen levde med en psykisk labil mot som barna til stadighet måtte ta hensyn, gi omsorg og tilpasse sine liv til.

Tydeligst framstår den følelsesmessige avstumpningen i bokas hovedreportasje om 12-årige Mary Bell som har tatt livet av to smågutter, to mord som fikk stor oppmerksomhet i engelsk presse på slutten av 60-tallet. Det som rører Gitta Sereny dypt, er Mary Bells opptreden i rettssalen. Det virker som om jenta ikke forsto hva hun hadde gjort. Serenys inngående reportasje viser hvordan den intelligente jenta kjemper hardt med å unngå følelser og unngå å forstå rekkevidden av sine handlinger.

Mary Bell spør stadig etter sin mor som under hennes oppvekst har vært avvisende og fraværende. Mary Bell har forsøkt og forsøker stadig å blidgjøre og behage henne. Hun roper på sin mamma, men mammaen kommer aldri. Ikke engang de kvinnelige politikonstaplene er der for henne, Mary Bells manglende evne til å vise følelser vekker bare ubehag hos dem som vokter henne. Serenys reportasje er tragiske bilder av et land som ikke stiller spørsmål om hvordan barna kunne blitt, men behandler dem som om de var rasjonelle, kalkulerende voksne mennesker. I mediene framstilles de som monstre og ingen stiller spørsmål om oppvekstforholdene og om samfunnets og de voksnes ansvar. Mary Bells manglende evne til å vise følelser og manglende empati, innlevelsesevne og forståelse, blir et speilbilde av de engelske myndighetene og mediene. (sereny, 1995)

Som voksne blir alkoholistbarna svært rigide og kontrollerende, skriver Claudia Black. Som barn har de alltid kjempet for å få kontroll over situasjonen i hjemmet, men ettersom de aldri lykkes, blir bestrebelsene for kontroll alltid tilstedeværende i deres liv. De føler at de ikke har kontroll med sitt eget liv og bærer på en gjennomsyrende følelse av frykt og skyld. De blir ofte avhengig av andre og for vanskelig for å uttrykke følelser. Mange får depresjoner og vanskelig for å oppnå virkelig samhørighet med et annet menneske.

Barna er blitt så vant til å spille sine roller, unnvike dypere følelser og ta hånd om andre, at det styrer dem i deres relasjoner til andre mennesker og framtidige samlivspartnere. I voksen alder er risikoen stor for at de søker sine egne veier for å finne ro og avslapning. De begynner selv å drikke, spille, tvangsspise, blir arbeidsnarkomaner eller anorektiske. De trekkes til andre alkoholister eller andre alkoholistbarn som utvikler et "språk" som de har lært seg å forstå og føle trygghet ved, omtrent som når vi er utenlands og hører noen snakke vårt eget språk og trekkes til dem vi forstår og føler samhørighet med. I sin selvbiografiske roman "Et halvt liv" skildrer Kerstin Bergström sin oppvekst med en alkoholisert mamma, som førte til et liv med et enormt psykisk press, angst, redsel og selvmordstanker etter at hun hadde forlatt hjemmet.

"Jeg fulgte hele tida et mønster som ga sikkerhet. Menneskene var vanskeligst. En kontakt, et heftig ønske om å komme nær, våge å møte. Men alltid misstenksomheten som beskyttet. Alt var under kontroll. Ingen kjærlighet som gjorde vondt, ikke noe hat som helbredet. Ikke noe sprit, ikke noe stoff, intet "misbruk". Total ærlighet i forestillingen. Noen få øyeblikk av mot, et par redde steg fra veien, men raskt tilbake igjen. Menneskene var vanskeligst. Ingen ting fikk tvinge seg fram og komme til syne. Til slutt var prosessen ferdig, rollen perfekt. Det tok 20 år. Og man må være uekte tvers gjennom for å lykkes."

Referanser

  1. Black, Claudia: "Det ska aldrig få hända mig", Natur och Kultur, 1993
  2. Fogelberg, Täppas: "Halli Hallå", Nordstedts, 1992
  3. Widén, Anders: "Månskensligisten", Bonnier, 1995
  4. Sereny, Gitta "Fallet Mary Bell", Bonnier Alba, 1995