Slike alkoholfrie soner - eller punktavholdssituasjoner - er en tankegang nordmenn på enkelte områder er godt kjent med. Nesten hele den norske befolkning, uansett hvilket forhold de ellers har til alkohol, er enige i at de ikke skal drikke når de skal kjøre bil eller når de er på jobben. Når disse sonene respekteres langt inn i rekkene av dem som har et høyt alkoholforbruk, er det naturlig å spørre, hva som skal til for å skape en like godt respektert alkoholfri sone rundt barna?

La oss først se på hva som kjennetegner de innarbeidede alkoholfrie sonene vi har. For det første er de støttet opp i lovverket, og det kan umiddelbart se ut til å være en hovedsak. Må vi da avvise det som urealistisk å virkeliggjøre en alkoholfri sone i et hjemmemiljø der lovreguleringer ikke er rette veien å gå? I AlkoKutt tror vi ikke det. Vi arbeider for at folks holdninger skal regulere adferden også der lovene verken lar seg formulere eller håndheve. Vi tror massivt holdningsskapende arbeid kan virke.

Promillekjøringen halvert

Også der vi har støtte i lovverket er holdningene viktige. Det finnes mengder av lover som verken etterleves eller håndheves rett og slett fordi så mange ikke syns det er så viktig. Vi bryter fartsgrenser, engasjerer håndverkere som jobber svart, smugler kjøtt på danskebåten o.s.v. Slik var det også med fyllekjøring. For en del år siden var det vanlig å le av fyllekjøringshistorier. Loven var der, men holdningene gjorde den ikke så effektiv som i dag. Få var redd for ulykker, det dreide seg bare om å unngå politiet.

I forhold til trafikkmengden har vi nå bare halvparten så mye promillekjøring som midt på 70-tallet. Hva har skjedd i mellomtiden? Det har ikke skjedd noe med lovverket. Den eneste mulige forklaringen må være at det har skjedd noe med folks holdninger. Massive presseoppslag år etter år, den ene kampanjen som avløser den andre, TV-program der ofrene får ansikt - til sammen har alt dette endret klimaet rundt fyllekjøreren.

Ingen ler av ham lengre. Ingen synes han er tøff. Ingen har sympatien hos ham når han leker gjemsel med politiet. Han møter forakt for det han gjør. Ikke rart mange av de som tidligere kjørte med promille, har sluttet med det.

Problemet ble synlig

Da AlkoKutt sendte ut materiellet til "Klar for fritid", opplevde vi en enorm respons fra både presse, radio og TV. Synliggjør foreldrefyllas ofre i forbindelse med jula sa vi og sendte ut mediastoff personifisert gjennom Randi Follerås, Paal André Grinderud, Leif Ottersen og undertegnede. Avisene begynte å skrive fra første dag, og etter to uker eksploderte det med Antenne Ti og syv helsider i Dagbladet hvorav en førsteside.

Dette var AlkoKutts fjerde delkampanje, og vi har aldri fått tilnærmelsesvis så godt gjennomslag i media. Nesten hver eneste avis i landet så paradokset i at de voksne drikker enda mer enn vanlig nettopp de juledagene som skal være årets hyggeligste dager for barna. Alle ville være med å synliggjøre foreldrefyllas ofre. Var AlkoKutt så hundre prosent fornøyd med måten media fulgte oss opp på. Nei, mange steder fulgte de oss nemlig bare halvveis. Selvfølgelig var det positivt at de til de grader synliggjorde problemet, men hvilke konsekvenser voksensamfunnet må ta for å løse det, var det langt fra alle redaksjoner som ville si noe om.

Løsningen manglet

Aviser er kommersielle produkter, og godt stoff er det markedet finner det interessant å lese. Det er urealistisk å tro at avisene i første omgang skal gjøre seg til markedsførere av en problemløsning store grupper lesere ikke er modne for. Men et nytt klima kan komme. Når problemet har levd i folks bevissthet lenge nok, når de om og om igjen har blitt presentert for ofrene, når tilstrekkelig mange mennesker syns at dette må vi gjøre det noe med, da nærmer vi oss et klima hvor det er løsningsforslagene som blir interessant stoff.

Hva er så løsningen? Krisetelefon for barn? Vel og bra det, men å se på dette som selve nøkkelen til problemet, er å holde fast på at dette kun handler om de virkelig problematikerfamiliene og at det er offentlige førstelinjetjenester og ikke oss alle sammen som best kan gjøre noe.

Det radikale budskapet - det mange aviser foreløbig ikke har villet gjøre seg til talerør for - er at alle voksne skal respektere samværet med barna som en alkoholfri sone. Argumentene for dette er mange og gode, men det er et løsningsforslag som blir ubehagelig nærgående også for alle dem som har eller mener seg å ha et moderat forbruk. Uansett om man er journalist eller noe annet - en slik løsning på problemet betyr at man må gi opp noe man har betraktet som et gode. Og det gjør man ikke før man virkelig er overbevist om nødvendigheten av det.

Argumentene må hamres inn

For å få media med på en massiv langvarig påvirkningsprosess, må vi stadig fortsette å peke på problemet, og vi må om og om igjen hamre inn argumentene for at problemet bare kan løses gjennom at voksensamfunnet slutter å akseptere at voksne drikker eller opptrer alkoholpåvirket når de er sammen med barn. Og hva er så de viktigste argumentene for den alkoholfrie sonen?

Det kan argumenteres på mange plan. F.eks. må vi fortsette å vise til at dess mer alkohol barna ser eller får hjemme, dess større sjanse for at de selv skal få et høyt forbruk. I det tilfellet er en alkoholfri sone en løsning på et annet problem enn det AlkoKutt tok opp i desember. La oss derfor nå i denne omgang heller se nærmere på de tre viktigste argumentene som er knyttet til barnas trivsel i det hjemmet de ikke kan velge bort.

Vi trenger en alkoholfri sone rundt alle barn fordi de fleste foreldre med et høyt forbruk selv fornekter at de har noe problematisk forhold til alkohol. Hvis bare de foreldre som selv er enige at de drikker for mye, skal innføre en alkoholfri sone rundt barna sine, får det ingen effekt.

Vi trenger en alkoholfri sone rundt alle barn fordi også personer med et høyt forbruk lar seg påvirke av hvilke situasjoner omgivelsene betrakter som uakseptable å kombinere med alkohol. Mange som ødelegger kvelder og helger for barna sine, greier å la være å drikke på jobben eller når de skal kjøre bil, rett og slett fordi dette ikke er akseptert i samfunnet vårt.

Det første av disse argumentene, vil lett kunne avfeies av alle de som føler seg hundre og ti prosent sikre på at deres eget alkoholforbruk ikke er kommet dit at selvbedragsmekanismene har begynt å virke. Det andre argumentet handler om å vise solidaritet med naboens barn - at vi lar være å drikke når barna våre er der fordi også han, som har et mye større forbruk enn oss, skal gjøre det samme. Motivasjonen for å gi opp noe man betrakter som et gode, må vi nok regne med synker proporsjonalt med avstanden til de barna som skal nyte godt av offeret. Det er derfor et tredje argument som også må frem.

Vi trenger en alkoholfri sone fordi også de barna som sjelden ser sine foreldre alkoholpåvirket, ikke liker dette når det først skjer. Den type problemer, usikkerhet, mistrivsel og negative opplevelser som problemdrikkerens barn har ofte, er det også mange andre barn som må gjennom av og til. Også de foreldre som sjelden prioriterer alkoholen fremfor barna, har godt av å vite at barna ikke liker at mor og far forandrer seg når de drikker. Da har også disse foreldrene fått et motiv for å respektere en alkoholfri sone rundt sine egne barn.