Tidsskriftet RUSFRI

Skader og problemer forbundet med alkohol har et større omfang enn de lidelsene som følger av narkotikaforbruk, sa Dagfinn Høybråten. Foto: cf-wesenberg@foto.no

Bakgrunnen for dette var at Helse- og omsorgsdepartementet fra 1. oktober fikk ansvaret for hele tiltaksapparatet, det vil si både sosiale tjenester og behandlingstilbudet til rusgiftavhengige. Dette handler om både tverrfaglig spesialisert behandling, og den oppfølging og integrering som må finne sted i kommunene etter en innleggelse. Arbeids- og sosialdepartementet har på sin side ansvaret for forebygging av rusgiftproblemer, både når det gjelder alkohol og narkotika. Og det er Høybråtens departement som har ansvaret for å koordinere alkohol- og narkotikapolitikken.

Ikke noe skille mellom forebygging og behandling Man kan ikke på noen enkel måte skille mellom forebygging og behandling, sa Høybråten. Rusgiftpolitikken er i høyeste grad et fagfelt der ting henger sammen. Utstrakt samordning og koordinering av politikken er derfor nødvendig.

Regjeringens handlingsplan gir også uttrykk for et slikt syn. Her er det fem departementer som hver på sitt område har ansvar for at politiske mål nås, og for at politisk bestemte tiltak settes ut i livet.

Regjeringens arbeid med å forebygge alkoholproblemer

Skader og problemer forbundet med alkohol har et større omfang enn de lidelsene som følger av narkotikabruk. Vi må ta inn over oss skjebnene til de som er avhengige av narkotika og deres pårørende. Men alkoholproblemer rammer langt flere, både direkte og indirekte.

Det er mye dokumentasjon om økonomiske og samfunnsmessige kostnader forbundet med alkohol. Ifølge WHO utgjør alkohol fire prosent av den totale sykdomsbyrden i verden. I vår del av verden er alkohol den tredje største risikofaktoren. I U-land med lav dødelighet, de nest fattigste landene, er alkohol den største risikofaktoren. Bare i Norge døde 424 personer på grunn av alkohol i 2002. I tillegg kommer akutte russkader, forgiftninger, kroniske skader, ulykker, vold, sosiale problemer og psykiske problemer.

Skader og lidelser som påføres uskyldig tredjepart er kanskje den aller viktigste grunnen til at regjeringen må fortsette å føre en solidarisk alkoholpolitikk. Selv om ikke Høybråten ønsket å ta gleden ved alkohol fra dem som klarer å kontrollere sitt eget forhold til alkohol, så mente han at Norge har en tradisjon for en solidarisk alkoholpolitikk der de sterke må akseptere enkelte begrensninger, i solidaritet med dem som sliter. Denne tradisjonen er det verdt å ta vare på. Det er også vist at denne politikken virker. Internasjonale forskere (Babor, Room) sier langt på vei at de alkoholpolitiske virkemidlene vi benytter i Norge, er de som er mest effektive. Disse virkemidlene er høye priser og avgifter, vinmonopolordning, skjenkebestemmelser, aldersgrenser, promillegrenser og alkoholreklameforbud. Derfor har Norge (sammen med Island) det laveste konsumet i Europa. Og vi har færrest alkoholrelaterte skader og sykdommer.

Forskning og kunnskap skal ligge til grunn for rusgift-politikken.

Både norsk og internasjonal forskning støtter opp om totalkonsummodellen. Denne modellen sier at totalforbruket av alkohol i befolkningen påvirker problem- og skadeomfanget. Jo høyere totalforbruk, jo høyere antall stordrikkere, og desto flere problemer, skader, ulykker og dødsfall blir knyttet til alkohol.

Nå opplever vi at disse virkemidlene og den norske og nordiske alkoholpolitikken er under et økt internasjonalt press - gjennom grensehandel, EUs høye importkvoter og lave alkoholavgifter. Det gjelder først og fremst og i særlig grad de nordiske EU- landene, Sverige, Danmark og Finland. Men også Norge og Island blir påvirket, gjennom vårt EØS-medlemskap, Norge også fordi Sverige og Danmark er nære naboland.

Høybråten refererte her til det initiativet Kjell Magne Bondevik tok tidlig høsten 2004 til en felles nordisk front når det gjelder alkoholpolitiske problemstillinger i internasjonale fora som EU og Verdens Helseorganisasjon. Dette initiativet ble av mange karakterisert som naivt og urealistisk. Og det er riktig at det kan være vanskelig å få gjennomslag for en alkoholpolitikk som tar folkehelsehensyn - når man må kjempe med sterke pengeinteresser. "Vi trenger derfor politikere som ikke bare taler om det vi må, men om det vi vil", sa Høybråten og siterte Olof Palme som har uttalt at "Politikk handler om å ville!" Resultatet var i alle fall at de nordiske landene ble enige om å arbeide for en kraftig økning av minsteprisen på alkohol i EU, og for å halvere dagens meningsløst høye importkvoter mellom EU landene. Norden har altså blitt enig om sammen å yte motpress mot de kreftene som undergraver en effektiv og kunnskapsbasert alkoholpolitikk.

Høybråten pekte også på at holdningene til alkohol er under forandring i EU systemet. Her skal Norge være en pådriver, sa han.

Han nevnte også den felles nordiske strategien for å få til en resolusjon om alkohol på Verdens helseforsamling i 2005. Dette arbeidet er viktig fordi verdens helseorganisasjon er den organisasjonen i verden som har størst innflytelse og legitimitet i medlemsland over hele verden. Resolusjoner som er vedtatt i WHO har stor tyngde i medlemslandene. Arbeidet med en slik resolusjon er nå i gang i de nordiske landene.

Også alkoholiberalt press i Norge

Men vi utsettes ikke bare for internasjonalt press, sa Høybråten. Det er betydelige krefter i Norge, både i enkelte politiske partier og i opinionen, som er sterke tilhengere av lavere alkoholavgifter og økt tilgjengelighet. Deres argumentasjon tar imidlertid ikke hensyn til at en slik politikk vil skape flere og større alkoholproblemer. Den pågående holdningskampanjen til Sosial- og helsedirektoratet (som startet ca. 1. november 2004. red. anm.) har derfor som et viktig mål å skape forståelse i befolkningen for at de virkemidlene vi benytter i Norge er nødvendige og effektive når vi skal forebygge rusgiftproblemer.

Dette er alkoholpolitiske, primærforebyggende virkemidler som retter seg mot hele befolkningen, og som har til hensikt å redusere det totale alkoholforbruket. Forebygging må i tillegg også skje på andre arenaer og med andre metoder.

Nøkkelen til en bedre rusgiftpolitikk er på mange måter å finne på forebyggingssiden. Men det er vanskelig å vite om forebyggingen har den ønskede effekt. Hvordan vet vi hva som ville skjedd dersom vi ikke foretok oss noe? Vi lever i en tid der det stilles strenge krav til evaluering, kvalitet og etterprøvbarhet. Dette gjelder på alle samfunnsområder. Så også på rusgiftfeltet. Høybråten understreket derfor at det er meget viktig at tiltak, virkemidler og prosjekter evalueres. Det er fortsatt sånn, selv om enkelte ikke liker det, at det er viktig å begrense og aller helst redusere det totale forbruket av alkohol i Norge, sa Høybråten.

Forebyggingen må derfor rette seg mot "alle". Alkohol er riktig nok en lovlig vare som mange forbinder med hyggelig selskap og sosial avkobling. Men, alkohol er ikke en hvilken som helst vare. Det som synes å være vanskelig for mange å forstå, er at det som er greit på individnivå, ikke er greit når man ser på samfunnet som helhet.

Høybråten rettet her søkelyset mot dem som lever av å produsere og selge alkohol. Det er også andre som ynder å fokusere på individets frihet og rett til lett tilgang på alkohol som det viktigste aspektet i alkoholdebatten. Men da kommer vi skjevt ut. Dette gjelder ikke bare på alkoholfeltet. På mange arenaer vil det være sånn at det som er best for meg som individ, ikke er best for samfunnet som helhet. I statsvitenskapen kalles dette"The Tragedy of the Commons": Det som virker rasjonelt å gjøre for den enkelte får uheldige, eller tragiske konsekvenser for allmennheten. Dette er ett av hovedproblemene i norsk alkoholdebatt. Norsk alkoholpolitikk handler om solidaritet.

Sekundærforebygging

Mange lærere og andre som jobber med barn og ungdom, enten det er i skoleverket eller andre steder, opplever at de meget tidlig kan se hvilke elever som kommer til å begynne å eksperimentere med og få problemer med alkohol eller narkotika når de blir eldre. Ofte får de rett. Hvis det er så lett å se dette tidlig, hvorfor er det da så vanskelig å gjøre noe med det? Det er fordi årsakene er så sammensatte. Fordi man ikke vet hvordan man skal gripe det an. Det er jo ikke et klart definert problem ennå, kanskje bare en følelse av at dette er et barn som er særlig sårbart. Her kan vi bli flinkere. Her mener jeg det er store gevinster å hente i form av vellykket forebygging. Hvis vi klarer å utvikle metoder som i større grad fanger opp disse elevene og som klarer å snu den negative utviklingen, har vi store sjanser for å lykkes.

Tiltak rettet mot denne gruppen vil være det vi kaller sekundærforebyggende tiltak, eller kanskje også tidlig intervensjon. Tiltaket er rettet mot spesielt utsatte grupper, men det foreligger kanskje ikke ennå et klart definert rusgiftproblem. Ofte vil dette arbeidet dreie seg om å samordne lokalbaserte tiltak som vi kanskje ikke umiddelbart oppfatter som rusgiftforebygging. Det kan være nettverk gjennom skole og idrettslag. Det kan være nærmiljøtiltak, som fritidsklubber eller andre tiltak, som tar sikte på å inkludere barn og unge som sliter inn i sunne og kraftfulle miljø, som forhindrer at barnet går i retning av en destruktiv framtid. Det handler om at mange gode krefter må trekke sammen og i samme retning.

Regionprosjektet

For å styrke en slik lokal samordning er det fra statens side bevilget 24 millioner kroner over en treårsperiode. Pengene går til et forsøksprosjekt, regionsprosjektet, som pågår i ni ulike kommuner. Hensikten er blant annet å utvikle hensiktsmessige modeller for helhetlig forebygging på flere arenaer. Vi skal selvsagt evaluere dette forsøket, og bruke det til å spre kunnskap om gode og effektive forebyggingstiltak, også til andre kommuner.

Mye av forebyggingen er spesielt rettet mot ungdom som gruppe. Det er viktig å nå ut til ungdom som står på terskelen til å prøve ut rusgifter, de som ennå ikke har debutert med alkohol eller narkotiske stoffer. Vi vet at det er en sterk sammenheng mellom tidlig debutalder og senere forbruk. Et viktig mål er derfor å heve debutalderen.

Frivillige organisasjoner

Her har mange frivillige organisasjoner gjort en god jobb over mange år. Men dette er kanskje også et område der vi må våge å tenke nytt. Høybråten oppfordret her til å lytte til ungdommen selv og deres egne ideer, og komme bort fra et ovenfra og ned perspektiv når det gjelder forebygging blant ungdom.

Høybråten henviste her til de mange og dyktige frivillige organisasjoner med engasjement i rusgiftfeltet. Det gjelder både på forebyggingssiden og på behandlingssiden. Han bekreftet at den sittende regjeringen ønsker å satse på de frivillige organisasjonene. "Vi innser at vi kan vedta lover og bevilge penger, men vi kan ikke vedta engasjement eller bevilge nærhet. Det må springe ut av levende menneskehjerter som bryr seg", sa Høybråten. Han gikk deretter inn på rollefordelingen mellom de ulike aktørene på rusgiftfeltet. Frivillige og offentlige, og understreket ønsket om god samhandling mellom sentralt initiert forebyggingspolitikk og frivillige aktører, både når det gjelder nasjonale tiltak eller lokalbaserte tiltak rundt om i landet. Han pekte også på behovet for at de frivillige organisasjonene utfyller hverandre og ikke opplever å konkurrere om ressursene.

Sosial- og helsedirektoratet jobber nå, i samarbeid med blant andre Utdanningsdirektoratet, om en ny strategi for rusgiftundervisning i skolen. Strategien skal bygge på den forskningsbaserte kunnskapen vi har om hvilke programmer som virker og hvilke som ikke gjør det. Strategien skal ferdigstilles innen utgangen av 2004 og skal etter planen iverksettes i løpet av 2005.

Høybråten understreket at behovet for forebygging øker. Vi kan ikke behandle oss ut av problemene. Behovene på behandlingssiden vil garantert forsette å øke dersom vi ikke lykkes med å forebygge at rusgiftproblemer oppstår. Dette gjelder både alkohol og narkotika.

Rusreformen

Vi skal selvfølgelig sørge for et godt og målrettet behandlingstilbud til de som trenger det. Det er også rusreformens hensikt og målsetning, sa han. Ansvaret for dette ligger altså nå til helse- og omsorgsministeren. "Jeg er selvfølgelig også opptatt av denne delen av feltet", sa Høybråten". Man venter nå på innspill fra regjeringens ekspertgrupper for alkohol og narkotikaspørsmål, blant annet knyttet til deres erfaringer med rusreformen. Rusreformen er ikke bare en organisatorisk reform. Den er også en kvalitetsreform. "Jeg håper og tror at reformen sammen med individuell plan kan være med på å gi et bedre og mer målrettet behandlingstilbud", sa Høybråten.

Kommunenes oppgaver

Kommunene står utvilsomt overfor en svært viktig oppgave. Det er til kommunene rusgiftproblematikere som har vært til behandling i spesialisthelsetjenesten skal tilbake. Mange rusgiftavhengige sier: "Det er ikke det å bli nykter som er problemet. Det er det å fortsette å være det". Og det er det virkelig. Det er det å skape seg et nytt liv, å bryte med det gamle. Det å få seg et eget sted å bo, en jobb eller en utdannelse, en meningsfull fritid, og kanskje ektefelle og barn.

Kanskje skal man gjenoppta kontakten med barn man ikke tidligere har kunnet ha kontakt med. Barn man ikke har sett på lenge og som ikke selv har sett sin mor eller far på lang tid.

Det ligger mye sorg og følelser som skal bearbeides i slike situasjoner. Det kommunale hjelpeapparatet må, sammen med frivillige organisasjoner bistå i denne prosessen. "Det er ytterst viktig at vi lykkes med dette. Jeg er sikker på at individuell plan er et godt virkemiddel i dette arbeidet" sa Høybråten. Dette er ikke bare fordi en individuell plan er et planleggingsverktøy for den som skal komme tilbake til et rusgiftfritt liv, men fordi den kan lette samarbeidet mellom de hjelpeinstansene som er involvert i integreringen. Høybråten avsluttet med å lykkeønske Forbundet Mot Rusgift med arrangementet og 100-årsjubileet.