Når Heineken bygger et nytt bryggeri i et utviklingsland, er det lett å tenke seg at det kan ha negative konsekvenser på folkehelsa. Til nå har dette helseargumentet vært overskygget av forsikringen om at det nye bryggeriet er et viktig bidrag til industrialiseringen og dermed til den generelle velferdsøkningen i landet. Men så enkelt er det slett ikke, skriver David Jernigan og Robin Room (Room, 2000).

Utkonkurrerer hjemmeindustrien

Det er gjerne tre former for ølbrygging i mange utviklingsland: Den tradisjonelle hjemmeindustrien i stamme- og landsbysamfunn, mindre omfattende industrialisert produksjon av tradisjonelle øltyper og de moderne, teknologiske fabrikken som produserer øl etter europeisk mønster. Det som lett skjer når de moderne fabrikkene settes i drift, er at de utkonkurrerer småskalaproduksjonen av «sju-dagers-øl». Tradisjonelt produseres ølet mange steder av kvinner og drikkes av menn. Ikke sjelden er kvinnen familieoverhode og familieforsørger. Og det er deres arbeidsplasser som blir utkonkurrert av de europeisk ølgigantenes etablering. Så kan en kanskje tenke seg at de får jobb i de multinasjonale firmaene i stedet? Neppe. Moderne bryggerier er nemlig ikke særlig personintensive. De som får jobb der, er få, og flesteparten av jobbene skapes på den administrative sida. Den computer-styrte tappingen overvåkes av en håndfull personer med høy utdannelse.

Skattlegging viktigst

Den viktigste fordelen av det økte alkoholforbruket, har landene gjerne av at de skattlegger drikkevarene. Alkoholomsetningen er ikke sjelden en viktig inntekstkilde for u-land. Etablering av alkoholindustri birar imidlertid i liten grad til handelsbalanse, slik det hevdes. Det skyldes at en betydelig del av råvarene hentes fra utlandet. Og de avanserte produksjonsanleggene bidrar heller ikke til så stor teknologiske ringvirkninger som en kanskje kunne forvente. Ikke sjelden bringer de multinasjonale gigantene med seg sine egne fagfolk og beholder den tekniske kompetansen for seg selv. Dessuten forblir selvsagt selve «oppskriften» på produktet under utenlands kontroll.

Til og med reklamevirksomheten for det nå lokalt produserte ølet foregår gjerne i regi av utlendinger eller av lokale datterselskaper av internasjonale reklamebyråer.

Disse nye erkjennelsene har ført til at Verdensbanken har revurdert sin medvirkning til etablering av alkoholindustri for å hjelpe u-landene på fote. Disse investeringene omtales nå som «highly sensitive», og derfor skal vurderingene være «highly selective». Støtte skal nå bare gis til investering i alkoholindustri i den utstrekning den har «sterk utviklingseffekt og i samsvar med folkehelsespørsmål og sosialpolitiske hensyn».

Svingninger i øst

Landene i Sentral- og Øst-Europa, som vi tidligere omtalte som østblokk-land, er på mange måter som u-land å regne. Alkoholpolitisk sett, og på mange andre måter, har de vært inne i bølger av omveltning gjennom hele nittitallet. Polakken Jacek Moskalewicz og finnen Jussi Simpura viser hvordan Sovjetunionens fall førte til en ekstrem alkoholliberalisme, men at alkoholpolitikken etter hvert har snudd i mer restriktiv retning i mange land. (Moskalewicz, 2000)

En viktig grunn til at landene tar mer kontroll over alkoholomsetningen er behovet for avgiftskronene.

Gorbatsjovs kampanje

Like før jernteppet falt, husker vi Gorbatsjovs mottiltak mot den omfattende vodkafylla. Initiativet var definitivt sentralstyrt, og hensikten var å styrke produktiviteten, redusere fravær og bedre gjennomføringsgraden av de økonomiske planene, snarere enn å bedre folkehelsen. At han gikk løs på alkoholen var også i høy grad en symbolhandling. Ved å angripe noe som var svært viktig for svært mange, skulle Gorbatsjov synliggjøre at det var store forandringer på gang. Og nettopp å gripe fatt i alkoholen, skilte han seg tydelig fra tidligere sovjet-ledere, som ikke sjelden var kjent for nettopp å være glade i det sterke. Det registrerte forbruket sank fra 10,5 liter ren alkohol til 4 liter. En mer realistisk beregning som også tar med det uregistrerte forbruket, viser at totalforbruket gikk ned fra 14,5 liter til 11 liter ren alkohol pr. person i perioden 1984 til -87.

Lettere å manipulere

Også i Polen var alkohol et hett tema, i konflikten mellom Solidaritet og myndighetene. en her var bildet det stikk motsatte. Her kom presset for økt kontroll nedenfra - Solidaritet presset myndighetene til redusere produksjonen, og dermed omsetningen, av fruktvin og brennevin. Solidaritet beskyldte staten for å fremme alkoholbruk for å maksimere profitt på bekostning av folke helse og moral. Dessuten, ble det argumentert, er den fordrukne befolkningen lettere å manipulere, slik at den ikke forsvarer sine grunnleggende rettigheter. De helsemessige effektene i så vel Sovjetunionen som i Polen var påfallende, til tross for betydelig ulovlig produksjon og omsetning. Også flere andre Øst-blokkland fulgte etter og vedtok i det minste resolusjoner som påkalte økt innsats mot alkoholismen. Forskerne plasserer Øst-Europa mellom Norden og EU i alkoholpolitisk forstand.

Med murens og Sovjet-statens fall startet en gigantisk deregulering også på alkoholområdet. Det hadde selvsagt vært mulig å beholde alkoholmonopolene etter overgang til markedsøkonomi, slik en ser det både i Norden og i mange amerikanske stater. Men monopoler ble betraktet som et symbol på statseierskap og kommunisme og som uforenlig med grunnleggende verdiene i demokrati og markedsøkonomi. Alkoholindustrien var dertil godt utviklet og relativt moderne, og framsto dermed som fristende for den voksende private sektor. Også omsetningsleddet for alkohol var blant de første som ble privatisert. Det skyldtes dels at mindre barer og restauranter i større grad enn annen virksomhet var privat drevet også under kommunismen, og dels at dette er virksomhet som raskt gir avkastning med relativt små investeringer. Det meste av restriksjoner fra kommunisttida ble opphevet og de som var igjen ble gjerne omgått eller regelrett brutt.

Ny-regulering

Den tredje perioden som Moskalewicz og Simpura omtaler i sin artikkel, startet midt på 90-tallet om karakteriseres ved ny regulering av alkoholmarkedet. Prosessen denne gang går langt saktere, og drivkreftene er nok mer behovet for offentlige inntekter enn folkehelse og offentlig moral. I mange av landene framstå deler av alkoholmarkedet som nokså mafiøs virksomhet og fokus er mer rettet mot å få omsetningen i ordnede former enn å redusere drikkingen.

Minimale resultater

Resultatene er foreløpig minimale. Bildet er heller ikke entydig. Landene i det såkalte vodka-beltet, framstår som et voldsomt potensial for så vel ølindustri som vinprodusenter i Europa. Med planer om utvidelser av EU, er det lett å tenke seg at en gryende restriksjonsiver vil komme i press mot andre hensyn i åra som kommer. En er heller ikke fri for tanken om at en hver form for statlig inngripen strir mot den frie handel og dermed de demokratiske prinsippene. Forskerne konkluderer imidlertid med at tida for den villeste markedsøkonomiske praksis er forbi.

Referanser

  • Room, Robin og Jernigan, David: «The ambiguous role of alcohol in economic and social development», Addiction, Volume 95 (Supplement 4), December 2000.0
  • Moskalewicz, Jacek og Simpura, Jussi: «The supply of alcoholic beverages in transitional conditions: the case of Central and Eastern Europe», Addiction, Volume 95 (Supplement 4), December 2000.