Tidsskriftet RUSFRI

De siste månedene har flere profilerte personer tatt til ordet for å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika. Sosiologiprofessor Willy Pedersen, som i årevis har forsket på skadene av rusgifter, har hatt flere utspill i mediene om dette. Den siste som kom ut av legaliseringsskapet var tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, som var med på å innføre det straffenivået vi i dag har på narkotikaforbrytelser.

 

Både Pedersen og Lund bruker som argument at dagens bruk av straff ikke fungerer. I en artikkel i Aftenposten 15. februar i år, viser Lund blant annet til at antallet narkotikasaker har økt kraftig fra 2000 saker i 1980 til 40000 saker i 2008. Økte ressurser, mer åpne landegrenser, mer narkotika på markedet og bedre virkemidler, har ført til at politiet har kunnet produsere flere saker. En økning i antall narkotikasaker forteller således lite om hvorvidt vi lykkes med våre forebyggende tiltak, men gjenspeiler utelukkende politi- og tollvesens innsats og metodikk.

 

Lund bruker statistikk for å fremme budskapet om at dagens politikk ikke fungerer, men han unnlater å trekke frem de delene av statistikken som tegner et positivt bilde. Ifølge Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) er det riktig at tallene blant de mellom 20 og 30 år er dystre når det gjelder bruk av cannabis, men samtidig viser tallene for gruppen barn og unge mellom 15 og 20 år en svært positiv trend. De siste ti årene har tallene for brukere av cannabis i denne aldersgruppen stupt. ESPAD-undersøkelsen (the European Survey Project on Alcohol and Other Drugs) viser også at Norge er blant de landene i Europa med minst bruk og eksperimentering med cannabis.

 

I stedet for å gi opp kampen, burde vi sette oss ned og se på hva politi, barnevern og andre har gjort bra siden årtusenskiftet med dagens 15–20 åringer. Situasjonen er derfor ikke så svart som Pedersen og Lund skal ha det til.

 

Narkotikasakene som blir produsert omfatter et stort antall mindreårige, eller foreldre til barn. Politiet dokumenterer omfanget av deres narkotikabruk og formidler dette til barnevernet. Narkotikabruk er nesten alltid et symptom på ting i livet som ikke er bra, og ved å avdekke dette gir vi barnevernet tilgang til å hjelpe disse barna.

 

Gatepatruljen ved Grønland politistasjon jobber opp mot barn og narkotika i Oslo sentrum. Vår holdning er at det er minst like viktig å avdekke en førstegangsbruker under 18 år som å gjøre et stort narkotika-beslag. En avkriminalisering vil gjøre at vi mister muligheten til å fange opp barn og unge i faresonen, og via tverretatlig samarbeid kunne gi den enkelte riktig oppfølging. De fleste i samfunnet er enige om at import og salg av narkotika skal straffes hardt, men glemmer at de juridiske konsekvensene av legalisering av bruk og besittelse, vil ramme bekjempelsen av narkotikasalg.

 

Når vi prøver å avdekke barn og unge som bruker narkotika, bruker vi dagens lovverk aktivt. Vi observerer daglig ungdom ruset på narkotika. Vi kan da pågripe, avhøre og varsle foresatte og barnevernet slik at hjelpetiltak blir satt inn. På denne måten kan vi danne oss et bilde av ungdommens totale livssituasjon. Mange hadde nok blitt overrasket over hvor åpne barn og unge blir overfor politifolk i slike situasjoner, og den innsikten dette gir kan være med på å dreie hjelpetiltakene i riktig retning. Selv om bruk og besittelse er straffbart, ender svært mange av våre narkotikasaker med mindreårige aldri i retten.

 

Vi søker å finne alternative reaksjonsformer, der urinprøvekontrakter og andre krav til samarbeid med hjelpeapparatet er vilkår for en betinget reaksjon. I noen politidistrikt kunne den samme saken blitt løst med en bot til ofte allerede økonomisk vanskeligstilte familier. I stedet for å legalisere bør man sørge for at alle barn i Norge får de samme konstruktive tilbudene fra politi og barnevern i slike situasjoner.

 

Når man ser bort fra arbeidet med barn og unge, vil legalisering også lamme politiets muligheter til å avdekke salg av narkotika. Vi bruker akkurat de samme metodene for å avdekke selgere som vi bruker for å hjelpe barn. Argumentet til Lund var blant annet de store kostnadene og ressursbruken dagens politikk medførte for politiet. Ved å avkriminalisere bruk og besittelse ville man tvinge politiet til å bruke mer av dyre, utradisjonelle etterforskningsmetoder for å produsere narkotikasaker.

 

Narkotikasakene som produseres av den vanlige politimannen i gata, forsvinner, og Norge vil kunne bli et fristed for narkotikakriminelle. Narkotika selges ikke alltid i store kvanta av organiserte kriminelle. Miljøene på Oslo S og langs Akerselva er gode eksempler på miljøer vi ville mistet muligheten til å bekjempe effektivt dersom bruk og besittelse ble avkriminalisert.

 

Straffenivået må uansett fortsatt opprettholdes slik at riset bak speilet ikke forsvinner. Vi har opplevd at en 17 år gammel narkoman jente takket nei til alternativ straff med behandling, og begrunnet dette med at en betinget straff på bare 30 dager «var mindre stress». Da forstår man hvor viktig det er å ikke bare ha gulrot for å hjelpe mennesker med sviktende dømmekraft.

 

Å legalisere utdeling av heroin og avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika, medfører bare at flere mister sin verdighet og mulighet til å bli stoffri. Man må gjerne bruke metadon og lignende i avvenningsfaser og som et ledd i en behandlingssituasjon, men målet må være å få den enkelte avhengige stoffri.

 

Økonomisk fremstår det selvsagt på kort sikt som fornuftig å avkriminalisere og dele ut gratis narkotika. På lengre sikt vil en slik enkel løsning koste samfunnet vårt vesentlig mer enn langvarig psykiatrisk og somatisk behandling av våre svakeste. Spørsmålet blir da om vi ønsker et samfunn som velger en billig løsning der vi behandler symptomene med gratis stoff, fremfor å ta tak i selve problemet.

 

Debatten om avkriminalisering av narkotika er ikke bare et juridisk spørsmål, men handler også om retten til et verdig liv.