Vi har nå gått igjennom en del sider ved alkoholen, og stort sett konkludert med at alkoholbruken i samfunnet er et stort problem fordi den svekker folks helse, reduserer folks sosiale forhold, ødelegger mange menneskers økonomi, legitimerer adferd som vi ellers ikke ville godta, og skaper store avhengighetsproblemer. At alkohol reduserer deler av folkets kulturelle standard er hevet over tvil. Alle disse problemene tilsammen svekker folks evne og vilje til å bearbeide og løse sine problemer, individuelt og kollektivt, og virker derfor passiviserende i forhold til en rekke samfunnsproblemer. Passiviseringa, at folk blir passive i forhold til sine egne og samfunnets problemer, er kanskje den mest alvorlige virkningen av alkoholbruken i vårt samfunn.
Vi har også sett at hver enkelts adferd når det gjelder alkohol har betydning. I samfunnsmessig målestokk må det være en målsetting å redusere alkoholforbruket mest mulig. Som vi har sett, krever dette at folk som idag bruker alkohol, enten kutter ned på alkoholbruken sin, eller aller helst kutter ut alkoholen helt. Det er en viktig målsetting at den alkoholfrie sektoren i samfunnet blir så stor som mulig. Men for at vi skal komme så langt, kreves det innsats med en rekke virkemidler, både fra det offentlige og av frivillige krefter.
Vi vet idag hvordan disse målene skal oppnås, men det er også sterke krefter som tjener på at forholdene er som de er, og helst at alkoholforbruket øker. Disse kreftene finner vi bl.a. innenfor bryggeri- og brennerinæringen, hotell- og restaurantbransjen, reiselivsbransjen, vinagentene, og dagligvarehandelen. Disse næringsinteressene forvirrer folk med forslag til tiltak som ikke vil ha noen reduserende effekt på alkoholforbruket. Det trenges derfor organiserte krefter som kan drive informasjons- og opplysningsvirksomhet om hva som er årsakene til alkoholproblemet, hvilke tiltak vi kan sette inn mot det og hvem som står bak og ønsker at alkoholforbruket i samfunnet skal øke. Stat og kommuner må oppleve press fra grasrota, de må erfare at folket ønsker og krever reduserte alkoholskader. Og framfor alt: noen må i praksis vise at et liv uten alkohol er naturlig og mulig og legger grunnlag for rik personlig utvikling og vekst. Hver for oss er det lite vi kan få gjort. Hver for oss er vi for ubetydelige i den store samfunnssammenhengen. Skal vi få innflytelse må vi være mange som går sammen og viser vei. Det er nødvendig å organisere kampen mot rusgiftskadene, mot rusgiftspredninga og drikkepresset, slik at vi kan trekke i samme retning.
Å stå utenfor den organiserte rusgiftmotstanden er å frata seg selv sjansen til å samarbeide med mange likesinnede i kampen mot rusgift. Å stå utenfor er som å knytte neven i bukselomma, ingenting forandres.
Det er nødvendig å reise en rusgiftmotstand over hele landet for å sette en stopper for rusgiftprofitørenes drøm om "kontinentale drikkevaner" i Norge og et alkoholforbruk på fransk nivå. Vil du være med på dette? Det finnes mange organisasjoner som arbeider for slike formål. Det finnes sikkert en organisasjon for deg også. Dersom du ikke kjenner til noen, ta en titt på organisasjonslista i slutten av denne boka. Jeg utfordrer deg med dette til å ta et oppgjør med alkoholkulturen og bli med i en bevegelse hvor totalt avhold fra alkohol både er et mål og et middel. Det er et mål fordi det gir deg de beste muligheter til å utvikle dine evner og anlegg til en trygg og sikker personlighet uten avhengighet av kjemiske krykker. Det er et middel fordi det gir deg mulighet til å være med på å bygge opp et rusgiftfritt miljø på stedet der du bor gjennom en lokalavdeling. Det er også et middel fordi dersom parolen om totalt avhold fra alkohol får masseoppslutning, vil det bety en landsomspennende boikott av alkoholprofitørenes varer, samtidig som opinionen vil kreve innskrenkninger i retten til fritt å kunne omsette den slags helseskadelige og klientproduserende stoffer. Men noen må begynne.
Avholdsbevegelsen bygger på ideen om totalt avhold fra alle alkoholdrikker, og har dette som et krav til sine medlemmer. Mange har vært forundret over dette? Virker ikke dette ekskluderende? Ville man ikke få større oppslutning dersom man ikke hadde dette kravet? Hva kan være hensikten med å kreve et individuelt avholdsstandpunkt?
Det øker troverdigheten at en organisasjon som sier den er imot bruk av alkohol, også krever av sine medlemmer at de skal være det. Totalavholdskravet blir en prøve på at medlemmene er enige i organisasjonens formål. Når organisasjonenes analyse går ut på at alkoholbruken hovedsakelig har negative sider, er det naturlig at hvert medlems alkoholpraksis avspeiler dette standpunktet. Det er ikke mulig å skape respekt for totalavholdsstandpunktet dersom medlemmene gjennom sin praksis viser at de ikke er enige i organisasjonens syn ved å drikke alkohol. Vi hadde en måteholdsbevegelse i dette landet i forrige århundre. Den fikk ingen betydning for drikkevanene. Avholdsbevegelsen derimot, ble en sosial kraft i samfunnet, som i løpet av kort tid vant betydelige seire i kampen mot alkoholen.
Totalavholdsstandpunktet og -praksisen er et viktig daglig kampmiddel. Gjennom vår praksis viser vi at alkohol ikke er nødvendig, hverken i festlige sammenhenger, til maten eller i andre sammenhenger der skikkene tilsier at det skal brukes alkohol. Gjennom vår totalavholdspraksis viser vi at et liv uten alkohol er naturlig, fullverdig og fullt ut gjennomførbart. Gjennom vårt eksempel kan vi på denne måten gi andre lyst til å prøve dette, mot til å prøve det og tro på at det nytter.
Alkoholpresset er stort i mange miljøer. Der hvor medlemmer av avholdsbevegelsen ferdes er det ikke fullt så sterkt, fordi vår tilstedeværelse også gir andre mot til å si nei, og fører til at alkoholbrukerne drikker mindre enn de ellers ville ha gjort. For sin egen skyld burde mange alkoholpregete miljøer skaffe seg et avholdsmenneske eller to, som kunne være med og bidra til å holde forbruket nede.
Rusgiftmotstandere er sjeldne. Når vi er tilstede i mange miljøer, både i festsituasjoner og i andre sosiale sammenhenger hvor alkoholen ofte blir sett på som selvsagt, vil det ofte være den første erfaringen mange utenfor avholdsbevegelsen har av at noen tar prinsipielt avstand fra all alkoholbruk. Her er det ikke bare snakk om å la være fordi en skal kjøre bil, eller fordi en skal tidlig opp dagen derpå. Det at vi simpelthen ikke bruker alkohol, kan kanskje være kilde til atskillig tankevirksomhet og motforestillinger hos folk. Kanskje det finnes alternativer til den dominerende måteholdskulturen?
For noen vil det også virke bevisstgjørende å se den indignasjon som oppstår i enkelte kretser når deres alkoholbruk og alkoholholdninger blir satt i relieff til en ikke-brukerpraksis. De reaksjonene som vekkes, fra åpen intoleranse til høflig overbærenhet, kan virke svært så klargjørende med hensyn til drikkeritualenes beydning for enkelte alkoholbrukere. Også folk som forsøker å støtte oss alkoholmotstandere i vårt ønske om å få slippe å drikke alkohol, vil kunne bli mobbet - og bevisstgjort.
Som sosialarbeidere eller foreldre møter mange ofte anklager om dobbeltmoral. Barna sier: "Hvorfor kan ikke jeg få et glass øl til maten når dere voksne skal ha?" Klientene sier: "Hvorfor kan ikke jeg røyke hasj når du drikker alkohol?" I begge tilfeller kommer mange alkoholbrukere inn i dobbelt- moralens evige dilemma: "Du skal gjøre som jeg sier og ikke som jeg gjør". Som konsekvente rusgiftmotstandere vil det være adskillig lettere å overbevise både barn og klienter når vi sier at det ikke er bra for hverken barn eller voksne å drikke øl og ingen løsning for klienter å ty til kjemisk rus.
Det alkoholfrie samværslivet som har grodd fram gjennom den alkoholfrie praksisen i avholdsorganisasjonene, har vært grunnlag for andre måter å få kontakt på, være sammen på, utagere på, og på den måten vært en skole i å mestre livssituasjoner. De lærdommene som fritidsklubbene og "Kom og dans-miljøene" nå forsøker å sette ut i livet om livsglede i et alkoholfritt miljø, har hele tida vært avholds- organisasjonenes kunnskaper. En mer eller mindre sterk avholdsbevegelse og avholdstradisjon har vært en del av forutsetningen for ei slik linje i f.eks. fritidsklubbarbeidet i Norge. En trenger ikke gå lenger sørover enn til Danmark, så ser en at dette arbeidet blir drevet etter andre prinsipper.
Vi lever i et organisasjonssamfunn. De fleste av oss deltar i mange typer organisasjoner og fritidsaktiviteter. Vi har mange interesser, og kan ikke bruke all fritida vår f.eks. i en avholdsorganisasjon, slik mange gjorde for 70-80 år siden. Mange sier at de ikke har tid til å være medlem, og at de ikke vil være med i en organisasjon de ikke kan delta aktivt i. Men det er nettopp noe av poenget med totalavholdsstandpunktet: Du kan være aktivist mot alkohol samme hvor du er. Deltar du aktivt i et politisk parti, i musikk-korps, kor, miljøvernorganisasjon, kvinneorganisasjon eller annen form for organisert aktivitet, kan du arbeide aktivt mot alkohol der du er, bare ved å være med og være tilstede. Det er et ideologisk poeng at alkoholmotstanderne ikke skal isolere seg, men delta aktivt i samfunnslivet og fremme sitt standpunkt der.
En innvending vi av og til møter er at medlemskravet om totalt avhold stenger ute folk som har problemer med alkohol, og som trenger hjelp. Til det er å si at de fleste avholdsorganisasjoner først og fremst er organisasjoner for forebygging av alkoholskader, ikke hjelpeorganisasjoner.
Opinionsarbeidet her tar sikte på å nå folk som uten alt for store kvaler kan gi slipp på sin alkoholbruk. Folk med stor grad av alkoholavhengighet vil være mindre tilgjengelige for slike synspunkter. Det er likevel viktig å føye til at alkoholproblematikere i mange avholdsorganisasjoner har opplevd å få den støtte som er nødvendig for å kunne kutte ut alkoholen og komme ut av problemene. Dette hadde sannsynligvis ikke vært mulig i en organisasjon hvor de øvrige medlemmene selv brukte alkohol. Også ut fra et hjelpesynspunkt har derfor totalavholdskravet store fordeler.
Vi har sagt at alle mennesker påvirker andre til å gjøre slik de selv gjør. Den som ikke bruker alkohol, påvirker andre til å gjøre det samme. Siden alkoholmotstanderne er så få, vil deres innsats kunne forsvinne i den allminnelige tendensen til å bruke alkohol. Men den forsvinner ikke, fordi det er en organisert bevegelse som holder den oppe. Dersom denne bevegelsen blir sterkere, vil den med større tyngde kunne hevde seg i samfunnsdebatten, og sterkere kunne bidra til de nødvendige reformer for at alkoholforbruket skal begynne å gå nedover.
Jeg tror nok at dersom alkoholskadene ble store nok, ville også mange måteholdsfolk reagere og begynne å se seg om etter alternativer. Men deres reaksjoner ville bli forvirret, og uten samordning og styrke, dersom det ikke allerede fantes en bevegelse med tilstrekkelige kunnskaper og ideologisk kraft, som også kan holde kampen oppe i mellomperiodene, når folkeengasjementet ikke er på topp. Håpet er at en også langt utenfor egne rekker skal høste anerkjennelse for dette, og at en gjennom arbeidet både skal kunne vokse medlemsmessig og knytte allianser til breie lag av måteholdsfolk som innser at en mer aktiv alkoholpolitikk er nødvendig.
Det holder likevel ikke å være velvillig innstilt til avholdsbevegelsens arbeid. Dersom organisasjonene skal nærme seg sine mål, må det skapes aktiv alkoholmotstand på grunnplanet. En del mennesker må prioritere alkoholmotstand høyt nok til å ville skaffe seg kunnskaper, bruke tid på organisering og være med på å skape aktivitet. Målet må være at det i flest mulig lokalmiljøer, på skoler, i fritidsklubber, på læresteder, på arbeidsplasser og i bomiljøer, skal dannes lokalgrupper som kan aktualisere kampen mot alkohol og reise alkoholfrie miljø- og livsstils- alternativer i bygd og by. Samfunnsbevisste mennesker over hele landet inviteres til å delta.