Man kan trygt si at hun har en bred politisk bakgrunn. Av utdanning er hun sykepleier. Vi ønsket å snakke med henne fordi hun har vært en engasjert talsperson både for en restriktiv rusgiftpolitikk, og for utvidete tiltak for personer med avhengighets-problemer.

Hva er etter din mening de største utfordringene i behandling av rusgiftavhengige i dag?

-- Det er mange utfordringer. Den største utfordringer er at mange avhengighetspasienter må vente i svært lang tid før de kommer inn til behandling i institusjon. Når de først kommer inn til behandling, er det også en utfordring at mange dropper ut før de har gjennomgått det planlagte behandlingsprogrammet. En tredje utfordring er at mange ferdigbehandlede pasienter og også andre som blir skrevet ut fra behandlingsinstitusjoner ikke får god nok oppfølging ute i kommunene. Det virker som samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene ikke fungerer optimalt.
 

Du har vært opptatt av mangelen på behandlingsplasser og lange ventetider. Hvordan ville du ha rådd bot på det?

--Vi burde for det første ha forkortet ventetidene ved å ta i bruk de ledige behandlingsplassene i private institusjoner. Det er ille at et så rikt land som Norge ikke har råd til å bruke de nødvendige midlene for å finansiere disse plassene. Nå ser vi at fullt oppegående behandlingsmiljøer må legges ned, fordi de ikke får avtale med de regionale helseforetakene. Det virker på meg som om Regjeringen ønsker å overføre mest mulig av behandlingen til offentlige institusjoner og tiltak. Dermed svekkes også det differensierte tilbudet som alle er enige om er viktig. Alle rusgiftavhengige har ulike behov, og derfor bør tilbudet være så variert som mulig.
 

Mener du at alle private institusjoner burde ha fått avtale med de regionale helseforetakene?

-- Det finnes selvfølgelig både gode og mindre gode private institusjoner. Men de fleste som har deltatt i anbudskonkurransene om nye avtaler med de regionale helseforetakene holder god spesialisthelsetjenestestandard. Grunnen til at en del ikke har fått avtale er at det ikke er avsatt nok midler til å kjøpe disse plassene. Dette er regjeringens feil. Jeg mener det burde ha vært bevilget øremerkede beløp fra Regjeringens side til å kjøpe disse plassene.
 

Ser du noen motsetning mellom offentlig og privat drift av institusjoner?

-- Nei, vi trenger begge deler. Men mitt inntrykk er at private institusjoner har lettere for å ta i bruk nye behandlingsmetoder og orientere seg om internasjonale forskningstrender innen behandling. Sykehussystemene virker ofte mer byråkratiske og tungrodde på meg, og de blir lett hengende etter. I alle fall mener jeg de private institusjonene både kan representere et sunt konkurranseelement, og et godt supplement til det offentlige behandlingstilbudet.
 

Kan vi unngå å legge ut behandlingsplasser på anbud?

--Kr.F. har ved flere anledninger pekt på at det finnes unntak i EØS-reglementet som tillater ikke-kommersielle, private aktører å inngå avtale med det offentlige uten å måtte gå veien om anbud. Dette ønsker vi også skal gjøres gjeldende for private institusjoner i avhengighetsbehandling.
 

Hva er kvalitet i avhengighetsbehandling?

-- Det er naturligvis at man gir et tilbud som er tilpasset den enkeltes behov og situasjon. En som har vært tungt avhengig i mange år, og som kanskje både har kriminalitetsproblemer, psykiske lidelser og somatiske problemer, har behov for mer enn en poliklinisk avtale annenhver uke. Behandlingsapparatet må ha rom for å drive en behandlingsinnsats over flere år, dersom et så avhengighetspreget atferdsmønster skal kunne endres. Det er også kvalitet å ha fagfolk som kan ivareta både medisinske, sosialfaglige, sykepleiefaglige og psykologfaglige aspekter ved pasientens problematikk.
 
Og naturligvis er det kvalitet å få etablert et så godt samarbeid mellom førstelinjen og behandlingsinstansen at pasienten kan få god oppfølging begge steder. Det er ikke god kvalitet å bruke økonomiske argumenter for å presse behandlingstiden ned, for å få flest mulig pasienter gjennom systemet, uavhengig av hvordan det går med dem. Det er ikke god kvalitet når en person blir avgiftet, og så må vente i kanskje et halvt år på å komme inn på et behandlingstilbud.
 

Er utvidet bruk av tvang en vei å gå?

-- Jeg tror det er viktig å motivere pasienter til frivillig behandling. Men i mange tilfeller er pasienten til fare for sitt eget liv og helse, og da bør samfunnet kunne gripe inn i større grad enn i dag. Men dette betinger at man også har institusjoner som kan ta imot og gi en tilpasset behandling. Det er ingen vits i å tvangsinnlegge en pasient som rømmer igjen etter tre dager, særlig når politiet ikke har kapasitet til å bringe vedkommende inn igjen.
En mulighet er også å gå veien om fengselsvesenet. Det er jo ofte de samme pasientene, som på andre tidspunkter blir fengslet for lovbrudd. Ca. 60 prosent av alle innsatte har rusgiftproblemer. Ville det ikke da være lurt å bruke denne anledningen til å dømme vedkommende til behandling istedenfor fengsel? Straffegjennomføringsloven gir jo mulighet til dette. Jeg vil derfor støtte en mer utvidet bruk av denne muligheten, og dessuten også støtte utbyggingen av behandlingsmuligheter innenfor kriminalomsorgen.
 

Hvordan ser du på utviklingen i LAR?

-- Det er over 5000 pasienter inne i LAR nå. Mange av dem får ikke den nødvendige støtte, oppfølging og hjelp til å komme seg ut av stoffmiljøet. Derfor blir mange gående i en vanskelig situasjon, uten rusgiftfritt nettverk, uten jobb eller skolegang, og ofte også uten tilstrekkelig hjelp til bolig, og med fortsatt stor tilleggsbruk av narkotika og alkohol. Det virker som antallet pasienter har vokst mye raskere enn det apparatet som skulle følge dem opp. LAR ble etablert som et alternativ til medikamentfri behandling av opiatavhengige. I dag er LAR blitt hovedalternativet, og mange av de tidligere medikamentfrie institusjonene må i dag også ta inn LAR-pasienter. Jeg ser at også disse pasientene har behov for institusjonsbehandling, men skulle faktisk ønske at de institusjonene som driver medikamentfritt og som har ideologi om dette, skulle få lov til å fortsette med det. Kanskje vi i stedet skulle bygge ut noen institusjoner som var spesielt tilpasset LAR-pasienter? Den mangelfulle oppfølgingen av LAR-pasienter i kommunene er også med på å skape en behandlingspessimisme, som både rammer hjelpeapparatet og pasientene selv, og skaper grunnlag for stadig nye, fantasifulle forslag som skal ”løse problemet”.
 

Ett av de du tenker på er kanskje Bjarne Håkon Hanssens forslag om heroinbehandling Er det noen grunn til å gå videre med det?

-- Det finnes ingen behandlingsmetode som rehabiliterer alle. Vi må derfor ha et bredt sett av tilnærminger. Men hovedgrunnen til at dette forslaget kommer, er at man ikke har vært villig til å investere det nødvendige i å heve kvaliteten på LAR-behandling. Slik jeg ser det, vil en lansering av heroinutdeling bare tjene til å undergrave den nødvendige oppbyggingen av LAR til et forsvarlig nivå. Heroinbehandling er for det første en svært dyr behandlingsmetode. For det andre blir pasientene svært avhengige av behandlingsapparatet. Jeg har heller ikke sett forskningsresultater som viser at heroinbehandling er overlegen dagens behandling i LAR.
 

Sprøyteromsloven ble vedtatt gjort permanent i sommer. Hvordan ser du på det?

-- Kr.F. er imot legalisering av narkotika. Sprøyteromsloven legger til rette for at narkotikabruken kan fortsette uten at politiet kan gripe inn. Vi har derfor vært imot dette tiltaket fra starten. I tillegg mener vi at sprøyterom er med på å opprettholde den injeksjonskulturen blant heroinbrukere som er svært sterk i Norge, og som er med på å legge grunnlaget for et høyt antall overdosedødsfall og andre helseskader. Kr.F. er også svært opptatt av verdighet for stoffbrukere – og mener det å ivareta brukeren hele døgnet, er det som skaper størst verdighet, mens det er lite verdighet i en halvtimes sprøyteromsbesøk, før resten av døgnet gjennomføres i elendighet, med tigging, prostitusjon, stoffsalg og annen kriminalitet. Vi er for å tilby brukeren hjelp til å komme ut av denne tilværelsen, ikke til å bli sittende stadig fastere i den.
 

Statsbudsjettet ble nylig lagt fram. Hva er din reaksjon på forslaget om 150 millioner mer til rusgiftfeltet?

-- Dette er skuffende lite, dersom en skal kunne bygge opp et apparat som dekker behovet både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Her har det vært lansert en opptrappingsplan som for det første skulle gå over få år. Og så er det blitt bevilget så lite! Vi bør huske på at rusgiftproblemene i samfunnet har økt, spesielt på alkoholsiden, i tillegg til at vi har et stort og uhåndtert narkotikaproblem. Opptrappingsplanen for psykisk helse gikk over en tiårsperiode, og det ble bevilget øremerkede midler i størrelsesorden 9-10 milliarder. Selv om økte bevilgninger ikke er det eneste saliggjørende, mener jeg hovedproblemet her er at Regjeringen er for gjerrig. Fortjener ikke rusgiftpasienter å få likeverdig behandling med andre pasienter i helsevesenet? Du må ikke vente i et halvt år dersom du får konstatert en kreftdiagnose.
 

Sosialbyråden i Bergen har foreslått å opprette et fristed i Nygårdsparken, med uværsskur og innlagt vann. Hva syns du, som selv er bergenser, om det?

-- Jeg er veldig for å rekke ut en hånd til dem som er langt nede. Men samtidig mener jeg det er feil å bidra til å opprettholde et miljø som fungerer som markedsplass for omsetning av narkotika. Åpne narkotikascener fører også til nyrekruttering av brukere.
Jeg er veldig redd for en normalisering av narkotikabruk. Derfor tror jeg ikke dette forslaget vil få min støtte.