Tidsskriftet RUSFRI

Mona Grudt gjenopplever nesten daglig den sitrende forventningen og kriblingen hos unge mennesker som er i den fasen av livet da de planlegger bryllup. Som redaktør av "Ditt bryllup", får hun del i all fryden som bobler i dem som er i ferd med å la seg vie.

- De er så utrolig lykkelige og forventningsfulle. De dyrker sin forelskelse - som er den største rusen av alle. Alle sammen gleder seg helt enormt til å bekrefte sin kjærlighet til den de er blitt glad i. De er meget spente på om de har husket på alt. Veldig mange lurer også på om de er nødt til å gjøre akkurat slik eller sånn i forbindelse med bryllupet - alt fra valg av musikk og blomster til bordplassering og talerliste følger gjerne gamle tradisjoner. De fleste unge i dag vil helst gjøre tingene på sin egen måte, og de spør oss om de kan bryte med tradisjonene.

Det er det ingen ting i veien for. Også kirken åpner mer og mer opp for å gå nye veier. Det er ifølge, Mona Grudt, blitt en slags trend dette å bryte med mange av våre hevdvunne, gamle skikker.

Størst av alt

- Vi tror jo alle, når vi er glødende forelsket som jeg selv også er for tiden, at ingen andre i hele verden kan være like tindrende lykkelig som en selv er. Det er selvfølgelig ikke riktig, men forelskelse er en lykkerus det ikke fins maken til. Den er helt ubeskrivelig og må oppleves for å forstås. Man føler aldri det samme igjen - i hvert fall ikke før barna melder sin ankomst.

Da oppstår det en helt annen kjærlighet, ifølge Mona. Først kommer den kilne spenningen, mens man går og håper på å bli gravid. Nå skal det endelig få lov til å skje. Man tar testen, og hvis den er positiv går man rundt seg selv i ren jubelrus. Spenningen øker ytterligere under graviditeten.

- Så kommer endelig den dagen da du får babyen i armene, Mona blir varm i stemmen. - Den kjærligheten du da føler velle opp i deg, den overgår alt det du har kunnet forestille deg.

For hver time som går, blir man mer og mer glad i den vesle skapningen man har vært med på å sette til verden. Hele tiden søker man etter trekk man gjenkjenner hos seg selv eller hos pappaen/mammaen. Man følger ungens utvikling med intens stolthet og glede hver minutt på dagen.

Mona har sønnen Oliver, som nå er blitt åtte år og går i tredje klasse. Da han kom til verden, merket hun hvordan hennes egne behov og ønsker kom i annen rekke. Nå var det barnet det dreide seg om. Hun opplevde den vesle gutten sin som selve meningen med livet. Han var hennes eget, lille mirakel.

- Det er en helt spesiell glede bare det å kysse ham på pannen og si god natt om kvelden. Jeg nyter også å ruske i hans korngule hår og stirre ham inn i de grønne øynene. Det kommer med dårlig skjult stolthet.

- Oliver er som en rytmeboks, forteller moren videre. - Han er utpreget musikalsk av type, og han elsker å slå trommer. Det gjør han mest hos pappaen sin, for det er hjemme hos ham at han har satt opp slagverket sitt.

For Mona Grudt føles det viktig bare å vite at Oliver og pappaen hans utfolder seg og har den felles interessen. Og å oppmuntre guttens store lidenskap. Ikke alle mennesker opplever at ekteskap lykkes, eller ønsker å gifte seg i det hele tatt, ei heller får de barn. Blir de foreldre, så innfrir ikke de søte små ens forventninger bestandig.

- Slike emner tar vi opp i bladet, forteller Mona, - vi har samlivsterapeuter som skriver om den mørke stillheten som kan melde seg når bryllupet er overstått, når de to er overlatt til seg selv og bare skal fokusere på hverandre. Vi forsøker å gjenspeile hverdagen som venter på dem, når alt oppstyret har lagt seg. Kanskje ble ikke bryllupsnatten slik som de trodde? Hva skal de gjøre når de ikke lenger har så masse å ordne med, tenke på og huske? Hva da?

Overgå deg selv

Å ha interesser i livet er en annen utømmelig kilde til glede. Det er berusende nok i seg selv. Dette gjelder også de utfordringer man tar imot med åpne armer. Enhver som står på og gjør så godt han/hun kan, får glede av det.

- Her har vi hverdagens høydepunkter, understreker Mona Grudt. - Det gjelder å ha tro på seg selv. Man bør aldri være feig og si: "det får jeg ikke til", for det vet man ikke noe om før man har prøvd. Grip alle de sjansene som byr seg. I ni av ti tilfeller vil du overraske deg selv og overgå dine egne forventninger til hva du kan mestre når du virkelig vil.

Mona er vant til å stå på store scener og til å opptre i TV. Hun står stadig overfor et stort publikum og nyter det. Det er en av de ting som gir henne et skikkelig "kick".

- Likevel grudde jeg meg som en hund da jeg skulle være toastmaster i en venninnes bryllup nylig. Det er noe helt annet å forholde seg til familie og nære venner i slik sammenheng, enn det er å møte en fullstappet sal med ukjente mennesker. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å hoppe ut i det, men jeg fryktet at jeg hadde tatt meg vann over hodet.
Det gikk over all forventning. Mona forberedte seg godt, og bryllupsgjestene både lo og koste seg.

- Det ga meg en kjempegod følelse. Man må aldri slippe troen på seg selv og sine evner. Vi får til mye mer enn det vi tror selv. Mona Grudt gikk helt til topps i Miss Universe-konkurransen i Los Angeles i 1990. Det ga henne selvfølgelig et kjempekick - helt uten noen form for kunstige stimuli.

-Vi ble så godt passet på at vi nesten ikke fikk lov til å forlate hotellet. Det var én oppasser på to jenter, så ingen av oss kunne foreta oss noe som ikke var lovlig. Men festlig og berusende var det likevel - selvsagt aller mest for meg som vant.

Bare det å vite at det var 600 millioner mennesker som så på, kunne ha skremt vettet av de fleste. Men hvis man tør å stole på seg selv, ikke nøler med å snakke til den søte jenta eller en flotte fyren man drømmer om - eller starte eget firma, sette seg på skolebenken eller innta lesesalen igjen - så kommer resultatene. Og med dem kommer "rusen" som ikke gjør deg noe som helst annet enn godt.

- Jeg kan ikke sterkt nok oppfordre unge mennesker til å satse alt de makter på å realisere sine drømmene og ønsker. De kommer ingen vei med å søke trøst i noe annet (les: dop). Våg å stole på deg selv og sett i gang! Og har du kjærligheten til noen å gå på - være seg barn, søsken eller partner - så kan egentlig ingen ting stanse deg.

Merethe Kvikne | tekst
LASSE BERRE | foto