Tidsskriftet RUSFRI

Under sommerens Tour de France ble det kjent at 14 ryttere hadde ”mistenkelige blodverdier” i sine avgitte dopingtester, deriblant Tour-vinner Carlos Sastre, Fabian Cancellara og Stuart O’Grady.

Bare fire personer, Manuel Beltran (LIQ), Moisés Dueñas, Dmitrij Fofonov og Riccardo Riccò, ble tatt med for høye verdier av stoffet EPO, som stimulere til produksjon av røde blodlegemer noe som gjør at blodet kan oppta mer oksygen og dermed bringe mer oksygen ut til den arbeidende muskulaturen. Mer og mer avanserte varianter av stoffet har vært brukt av utholdenhetsatleter siden slutten av 1980-tallet. I dag skal idrettsutøveren være bra dum om han bruker førstegenerasjons EPO. Med dagens metoder er det bokstavelig talt lett som fett for dopingjegerne å finne. Det tidligeste EPO ble dannet av animalsk materiale og var enkelt å spore i menneskekroppen. Andre generasjon – det syntetiske bloddopet som kom i 1987 – var ikke like lett å avdekke, men jakten endte likevel i den internasjonale antidopingkomiteen WADAs favør. Stoffet som den italienske syklisten Riccardo Riccò (24) ble tatt for under årets Tour de France, er tredje generasjonen av stoffet: EPO Cera (Continuous Erythropoietin Receptor Activator). Fordelen er at det virker langsomt og at det omdannes i kroppen slik at det «svulmer opp» og dermed ikke trenger inn i nyrer og urin. Så vanskelig er Cera å spore, at det spekuleres i at grunnen til at Riccò ble felt under Tour de France, ikke var en blod- eller urinprøve, men en razzia.

Kappløpet fortsetter

– Vi kan oppdage EPO CERA nå, men det utvikles stadig flere nye generasjoner EPO og dopingmidler i det hele tatt, sier professor Inggard Lereim. Han forsker på idrettsskader, men har i over 30 år vært en frontfigur i den norske og internasjonale kampen mot doping. Blant annet var han medisinsk sjef og øverste ansvarlige for antidopingarbeidet under OL på Lillehammer i 1994, ski-VM i Trondheim i 1997 og Hockey-VM i 1998. Han har vært medlem i den Internasjonale olympiske komité (IOC) sin medisinske komité og har hyppig dømt i IOCs dopingsaker.

– Det er alltid et kappløp mellom de som utvikler dopingmidler og de som utvikler avdekkingsmetodene, sier han. – Derfor må vi alle – den internasjonale toppidrettsledelsen inkludert – arbeide mer med å avdekke bakmennene: Leger, farmakologer, annet helsepersonell og ledere som opererer på feil side ved å stille sine kunnskaper til rådighet for å utvikle nye dopingmidler.

Ulike sanksjoner

Mange laboratorier har arbeidet på den illegale siden. I Øst- Europa hadde den farmakologiske industrien dette som offisiell oppgave, forteller Inggard Lereim som på 80-tallet var med på å lære opp land i Øst- Europa i antidopingarbeid.
– I dag er amerikanske laboratorier på banen. Det amerikanske Balco Laboratories er et eksempel, der grunnleggeren, Victor Conte, i 2005 ble tiltalt sammen med trenere i San Fransisco for å ha produsert og gitt anabole steroider til amerikanske idrettsutøvere. Disse bakmennene slapp med korte fengselsdommer, mens utøverne fikk langvarig karantene.

Lereim synes det er et stort misforhold mellom sanksjonene: – Her har det vært mye unnfallenhet, også fra internasjonale toppidrettsledelse, sier han.

Holde idretten ren

– Er det å forebygge og avdekke doping på utøvernivå en kamp mot vindmøller?

– Nei. Vi må huske på at den overveldende majoriteten av idrettsutøvere er hederlige, sier Lereim, som har som fremste motivasjon at ærlige utøvere skal kunne konkurrere på ærlige vilkår.

– Vi avdekker stadig mer av uhederligheten, og signaliserer at vi holder trøkket oppe. Det bidrar til å gi den ordentlige idretten en sjanse.

Antidoping Norge viser vei

Siden Antidoping Norge ble stiftet i 2003 har dopingjegeren vært aktivt med i stiftelsens arbeid på ulike nivåer, blant annet som styremedlem og leder for stiftelsens medisinsk fagråd. Dermed har han en del av æren for å utvikle og alminneliggjøre testprosedyrene som er en del av norske idrettsutøveres hverdag på toppnivå: Et arbeid som mange andre land har kopiert.

– I omfang er likevel ikke eliteidrettens bruk av doping det største dopingproblemet i Norge. Alt tyder på at slik doping nå er mest vanlig utenfor den organiserte idretten, i miljøer knyttet til treningssentre. Overser de som har ansvar for antidopingarbeidet i Norge dette?

– Doping er et økende problem utenfor NIF, bekrefter Inggard Lereim. – I tillegg er bruken hos mosjonistene mer ukontrollert, og gir uante skadevirkninger, som spiseforstyrrelser, aggressiv og voldelig adferd, depresjoner og selvmord. Men vi har begrenset økonomi, kapasitet og mangler helt lovhjemler til å gjøre et tilsvarende arbeid i kroppsbygger- og mosjonsmiljøene som i den organiserte idretten. Synd, men sant.

Idretten er veien inn – og ut

– Hvilken hjelp får idrettsutøvere som er inne i en brukerutvikling til å komme seg ut av den?

De som tar del i den organiserte idretten bør få – og får nok – mye hjelp og støtte til å hankes tilbake til det normale idrettsmiljøet. Det er en forpliktelse for oss å vise omsorg overfor de som havner på den gale siden eller har falt for fristelsen til å jukse. Slik jeg ser det, er det ikke bare den enkelte utøveren som skal lastes, men de som står bak: Leger og andre i støtteapparatet rundt utøveren. I idretten er doping en miljøskade, heller ennindividuelle problem og det er miljøet som skal repareres når doping blir avdekket. Det er alltid flere som har sviktet.