Jentene har anorexi, vi har megarexi, sier gutta som går til behandling hos meg. Det er et godt ord, mener Eva Edin. Edin er psykiater ved narkotikapoliklinikken ved Sahlgrenska sjukhuset i Gøteborg, og behandler mennesker som har fått store problemer etter bruk av anabole androgene steroider (AAS).

– Dopingbrukerne har mange av de samme vrangforestillingene som jentene med anorexi. Hun ser ei tjukk jente i speilet uansett hvor tynn hun er. Han ser en liten og spinkel gutt uansett hvor mye musklene svulmer.

Alvorlige depresjoner

Men megarektikerne har vanligvis enda flere og mer alvorlige vrangforestillinger. Mange lider av paranoia med psykotisk valør og de kan være sykelig sjalu. Minst like alvorlig er depresjonene de ofte lider av.

– Det er dype, vanskelig depresjoner som ofte er tyngre enn andre depresjoner, forteller psykiateren.

Søvnproblemer, psykisk avhengighet med abstinenser, psykoser, sjølmord, grandiose tanker, humørsvingninger, irritabilitet og aggresjon som kan resultere i kraftig vold og drap, er også blant de psykiatriske bieffektene i forbindelse med bruk av AAS. Disse effektene forsvinner etter 8 til 12 uker etter at bruken har opphørt (Skårberg ). Og det finnes behandling for dem som ønsker hjelp til å komme ut av det.

– Her i Sverige forsøker sykehuset i Örebro, med Kurt Skårberg i spissen, og vi her på Sahlgrenska å ha en form for samla mottak av AAS-brukere, forteller Edin. Kalmar har også en satsing mot AAS, men ikke noe egentlig mottak. I Stockholm finnes det en og annen spredd behandler.

Feltet er nytt og den optimale behandlinga har ennå ikke tatt form, men Kurt Skårberg har utvikla et behandlingsprogram Edin oppfatter som det ideelle. Hun håper dette etter hvert skal kunne bli implementert i sin helhet. Det er et systematisk behandlingsprogram bestående av mange punkter (se boks).

Kontakt døgnet rundt

Målet med denne behandlinga er å oppmuntre til stoffrihet, lære pasientene å leve uten doping og rusgift og veilede dem under abstinens.

Det blir lagt stor vekt på å bygge en nær relasjon (terapiallianse) til pasienten, og det bør være mulighet for hyppige samtaler. I begynnelsen er det optimale å ha mulighet for kontakt med behandleren døgnet rundt (Skårberg).

Videre legger Skårberg vekt på at behandleren må være helt pålitelig, sette opp rammer og holde tider. Hvert treff skal ha en fast tidsramme, hans er på 45 minutter. Treffene bør skje regelmessig, helst på samme ukedag og til samme tidspunkt.

Eva Edin understreker at behandlinga av dopingbrukerne må være individuell, og hun bruker i stor grad kognitiv terapi – i alle fall i innledningsfasen av behandlinga.

– De som kommer hit har ofte svært dårlig problemløsningsevne. De kan ikke se løsning på noe. Jeg derimot kan se dem, og en viktig oppgave for meg er å vise dem løsninger. Mye av terapien handler om å bidra til å holde livsmotet oppe hos dem.

Hun forteller om en av pasientene sine som opplever at alt han gjør blir feil. All kontakt med alle offentlige instanser kommer feil ut – han føler seg alltid misforstått.
– Derfor kaller vi inn til møter med hjelpeapparatet her hos meg. Jeg blir litt sosionom også, ler Edin.

Blir medisinert

Hun mener de egentlig burde hatt tverrfaglige team rundt disse pasientene. For det er mye de trenger hjelp til som ikke nødvendigvis psykiatere har spisskompetanse på. Det er også ofte veldig vanskelig å overføre pasienten til en annen behandler sjøl om han kunne trenge å komme under annen kompetanse etter hvert.

– De er ofte så paranoide at vi blir mistenkt for å ha hemmelige baktanker når vil overføre dem til noen andre.
På grunn av paranoiaen tar det også veldig langt tid og er ofte ekstra vanskelig å bygge relasjoner til disse pasientene.
Edin har også erfart at det tar lengre tid for disse å hente seg inn igjen enn for de aller fleste med andre psykiske lidelser.

Ved siden av samtaler og kognitiv terapi blir pasienten også medisinert med antidepressiva og nevroleptika.
- Er det ikke paradoksalt å behandle folk som har så store problemer med kjemiske stoffer med enda mer kjemi?
– Et brukket bein gror uten gips og krykker, men det blir skeivt. Disse pasientene trenger medisinene som krykker. De sover lite, de er redde, stressede, deprimerte og paranoide. De trenger medikamentene for å bli såpass stabilisert at de kan ta i mot annen behandling, og for å holde ut den tida som trengs for å tilbakestille hormonnivået.

Men Edin understreker at medisiner på ingen måte er tilstrekkelig behandling. Det er kun et supplement.

Skammer seg over impotens

– Hva er den største utfordringa i behandlinga av AAS-pasienter?

– Paranoiaen er nok den største utfordringa. På grunn av den tar det dem lang tid å våge å fortelle hvor dårlig de har det.
En annen grunn til at det er så vanskelig å åpne seg er skammen. Skammen over ikke å mestre stoffene, men særlig skammen knytta til det seksuelle. De er veldig seksuelt aktive under kurene – som varer mellom seks til tolv uker. Men mellom kurene er de impotente. Og det kan ta opptil to år å få tilbake potensen etter at bruken helt har opphørt, noe som jo er målet med terapien.

– To år er uendelig lenge for en 18-åring å være impotent. Et perspektiv som i seg sjøl er demotiverende for behandling. Men vi kan hjelpe dem med Viagra i denne vanskelige tida, forteller Edin.
– I hvilken grad hjelper den polikliniske behandlingen av dopingbrukere?
– Det foregår et forskningsprosjekt ved mottakene for hormonbrukere, men vi har ikke resultater fra det ennå. Derfor er det vanskelig å vite hvor mange av dem som har søkt seg til mottakene som går videre til behandling.

Men de som henvises videre til henne, eller som har kommet til henne på andre måter, er dopingbrukere med veldig høy motivasjon for å slutte med AAS.
– De har innsett at de får psykiatriske forstyrrelser av dem. Så sjøl om de har hatt tilbakefall til en og annen dopingkur, er det kanskje bare fem til ti prosent som har hoppet av behandlinga. Hun understreker at dette ikke er sikre tall.

Vil ta igjen

– Har dopingbrukere generelt den samme bakgrunnsproblematikken som er vanlig for andre rusgiftavhengige?
– Det ser ut som om denne gruppa har mindre psykososiale belastninger bak seg enn pasientene mine med ”vanlig” avhengighetsproblematikk. De kommer i større grad fra normalt fungerende familier og gode oppvekstforhold. Men det som ofte kjennetegner dem er at de har blitt mobba i oppveksten. Bruken av anabole androgene steroider er ofte et svar på dette. De vil ha muskler for å kunne ta igjen.

Men det er ikke uvanlig at dopingbrukere etter hvert begynner å bruke andre rusgifter. Først amfetamin for å orke å trene, og etter hvert opioider.
– Det er ganske vanlig å injisere AAS, så mange av disse er vant til å sette sprøyter. Terskelen for å sette den første sprøyta med heroin er derfor veldig mye lavere for dem enn den er for mange andre rusgiftbrukere.

Det blir også stadig vanligere at mer ”tradisjonelle” rusgiftbrukere bruker dopingmidler som en del av avhengighetsbildet sitt. Vi vet ikke om dette er nytt, eller om det er vi som nå har begynt å oppdage det fordi vi har blitt mer oppmerksomme på AAS som avhengighetsskapende rusgift, avslutter Eva Edin.

Hovedpunkter i Kurt Skårbergs behandlingsprogram:

Viktige områder i terapisamtalen:

  • Forbereding til og hjelp i abstinensfasen
  • Effekter og bieffekter av hormonpreparatbruken som pasienten har kjent eller som kan komme, psykisk avhengighet av AAS og sug etter andre stoffer
  • Temaer som relasjoner, sjalusi, kroppssyn m.m
  • Kostholdsråd
  • Treningsråd
  • Mulighet for samtale der foreldre eller samboer deltar

Andre elementer i behandlinga bør være:

Omfattende intervju med kartlegging av sosiale områder som

  • oppvekst
  • forhold ved ulike utdannings- og/eller arbeidsituasjoner
  • bosted
  • økonomi
  • kriminalitet
  • interesser
  • fritid
  • nåværende sosial situasjon

Laboratorieprøver

  • urinprøver med totalscreening av stoffer
  • blodprøver (hormonstatus)

Kartlegging av bruken

  • hvordan har avhengigheten utvikla seg over tid
  • alder for da avhengigheten startet
  • kurlengder
  • doser
  • hvilke preparater, kosttilskudd, rusgift og medisiner er brukt
  • positive og negative effekter av preparatene

Psykiatrisk utredning (helst etter en måneds stoffrihet):

  • ved langvarig depresjon kan Electro-convulsive-Therapy (ECT)-behandling vurderes

Psykologisk utredning (tidligst etter tre måneders stoffrihet):

  • Nevropsykologisk utredning
  • Personlighetsbedømming

Terapiformer

  • krisebearbeiding
  • psykoterapi
  • støttende terapi
  • kognitiv terapi

Somatisk utredning (kan gjøres ganske omgående etter første kontakt)

Tverrfaglige gruppemøter om den enkelte pasient, der det blant annet diskuteres hvordan behandlingen bør legges opp for hver enkelt.