Ifølge de stadig flere vinspaltene vi legitimerer drekkinga med, handler det i hvert fall, ikke på noen måte, aldri i livet, om å bli full. Ikke en gang et lett lite stemningsløft er en del av motivet for å løfte stettglassene.
Det har alltid forundret meg at vinspaltistene ikke føler det minste lille behov for i hvert fall så vidt berøre det faktum at også høykulturell vin faktisk også er et rusmiddel. At både lett beruselse, overstadig beruselse og solid norsk grøftefyll er helt normale stadier også på vinens vei.
Men nei da. At vin i det hele tatt inneholder alkohol, blir kun nevnt i den grad de påvirker bouquet, bærsmak, svidd lær, touch av hønsemøkk eller de andre pirrende og kulturelle begrepene som blir brukt for å mane frem smak på avispapir.
I helgen hadde selveste Financial Times en henvisning på førstesiden om at vinen stadig inneholder mer alkohol. Jeg bladde ivrig opp, men fant bare en vinskribent som var bekymret for om økende alkoholinnhold kan gå på bekostning av smak og kvalitet. Ikke et ord om fylla.
Toppen ble likevel nådd her i Aftenposten, da vi forrige helg viet vinsidene til det velkjente fenomenet skallebank. Endelig, tenkte jeg. Nå blir det rene ord for penga og vinen skal avkles sitt jålete ferniss som kulturuttrykk.
Å langt i fra! Her handlet det ikke om enkle, bittert erfarte sammenhenger mellom alkoholinntak og kuppelhue. Bakrus eller fyllesyke på godt norsk. Fylla skal ha skylda, som vi har sagt i generasjoner.
Neida. Det som servert var lange utredninger om allergi og tilsetningsstoffer, tanniner og garvesyre. Altså alle mulige andre forklaringer på noe så udannet som en elendig dagen derpå enn, nettopp, for mye alkohol.
Du kan lese hele innlegget i Aftenposten her.